Krea

av Lars Johan Overøye

Skrevet den 31.08.2021

Platon innførte et begrep som har gått inn i språket og danner en udiskutabel forestilling gjennom alle tider. Han snakket om idéene. Vi sier at vi har fått en god idé når vi har kommet på en tanke vi mener er unik. Men vi bruker ikke begrepet på den måten Platon forstod sine idéer. Platons idéer var simpelt hen innføringen av en tenkt verden. La meg forklare. Platon lurte på hvordan vi kunne vite at vi hadde å gjøre med en type ting uten å ha sett tingen før? For eksempel: Hvordan vet vi at en katt vi observerer er en katt uten å ha sett katten før? Hva er det som gjør at vi alltid skjønner at en katt er en katt, når ingen katter er like? Hva er fellesnevneren? Platons løsning er briljant, elegant, lett å forstå og feil.

For å forstå Platons verdensbilde, er det nødvendig å skjønne to forhold ved Platon. Først: Platon var religiøs. Med det mener jeg at Platon baserer seg på ikke-bevisbare tankeprodukter i sin tenkning. Dernest: Platons tenkning forutsetter esoterisk kunnskap, kunnskap forbeholdt en engere krets. Hans hulelignelse er ikke annet enn et forsøk på å argumentere for hvorfor han kan bruke nettopp slik kunnskap, men hulelignelsen avslører at Platons esoterisme i praksis er okkult (skjult) viten. Også hulelignelsen er et falsum, ja et kognitivt selvmord, noe jeg kommer tilbake til.

Først: Platons religiøsitet. Typisk for religiøse mennesker er at de finner opp ikke-bevisbare forklaringsmodeller på problemer de møter i sin opplevelse av verden. Opp gjennom tiden har menneskene alltid omgitt seg med fakta og kunnskap om verden som omgir dem. Men menneskene har alltid også hatt et område utenfor sin etablerte kunnskap. Et slags grått felt de vet at de ikke vet noe om. For eksempel var det lenge slik at menneskene visste at sola eksisterte, at den varmet og at livet på jorda var avhengig av den. Men menneskene visste ikke hva sola var. Til alle tider har det derfor vært to typer mennesker, delt opp i hvordan de forholdt seg til de etablerte fakta. Ta eksempelet med sola:

Den første typen mennesker – og dette gjelder til alle tider – noen mennesker skjønner at de har med å gjøre noe de ikke vet hva er. Vi ser sola, vi kjenner varmen, vi ser hvilken effekt sola har på verden og naturen, vi skjønner vi er avhengig av sola. Men: Vi vet ikke hva sola er. Dette er de vitenskapelige menneskene. Og de dukket ikke plutselig opp ved opplysningstiden. Disse menneskene har én ting til felles: De ser på verden som ett stort objekt de kan utforske. Grunnen til denne innstillingen skyldes et paradoks, men den er like fullt forutsetningen for en konsekvent vitenskapelig innstilling til verden. Grunnen til menneskenes vitenskapelige innstilling til verden, er som sagt at de ser på verden som ett logisk objekt. Forutsetningen for å kunne se på verden som ett logisk objekt, er at verden dermed er forskjellig fra sine to diametrale motsetninger, nemlig «ulogisk» og «subjekt». En vitenskapelig verden kan ikke være ulogisk. Og den kan ikke være et subjekt.

Så hva er det i menneskenes verden som er enten konsekvent ulogisk eller konsekvent subjekt? Et menneske kan være både subjekt og objekt. Men mennesket er aldri bare subjekt. Et menneske kan være ulogisk og logisk i sine tanker og handlinger, men det er aldri bare ulogisk. Menneskene har til alle tider hatt å gjøre med enheter som er konsekvent ulogiske og/eller konsekvent subjekt. Vi snakker her om menneskenes gudeverden.

La oss ta en kjent gud som eksempel. Tor med hammeren. Han er et subjekt. Det er han som får det til å lyne og tordne. Så dermed har de norrøne en forklaring på et naturfenomen de ikke forstår. Hva Tor med hammeren er for noe, er litt verre å forklare. Tor er en ås. En av de gode gudene. Og her støter vi på det første problemet med menneskenes gudeverden. For det at Tor er tordenens subjekt, gjør ham til en gud. Men Tor er ikke alene om å være ås. Vi har mange andre æser, som Odin, Frøy og Balder. De lever i Åsgard, en parallellverden til vår verden. Dette gjør at Tor ikke er utelukkende et subjekt. Tor er også objekt, utsatt for intriger fra andre æser, og i stadig krig mot jotnene.

Hva innebærer en gud av denne typen? Jo dette er ingen reell gud, det er bare en forestilling om et menneske som ikke er bundet av den menneskelige verdens begrensninger. Et frigjort menneske om du vil. Vi har å gjøre med fedredyrkelse, en meget vanlig foreteelse i menneskenes verden. Tor er bare en avdød hissigpropp av en høvding som etter haugleggingen stadig må blidgjøres ved bloting så han ikke fortsetter å kjefte og smelle etter sin død. At det ikke fungerer å blote for å unngå torden, er en tanke man ikke ønsker å teste ut. Frykt er all gudedyrkelses grunnleggende drivkraft. For tenk bare hva som skjer hvis Tor blir virkelig sint. Det ønsker vi ikke å finne ut.

Også i norrøn gudelære finner vi det ondes problem. Hvis en så jævlig gud som Tor er god, hvor kommer da det onde inn. Svaret er jotnene. De onde gudene. Og i myten om Ragnarok, kommer kampen mellom æsene og jotnene til sitt klimaks, og jotnene vinner, verden går under. Ergo: Livet er meningsløst. Tor med hammeren er et kjerneeksempel på guder som er både ulogiske og subjekt.

Så har vi guder som er ulogiske og objekt. Buddhismen. Denne læren spør ikke etter et handlende subjekt i tilværelsen, hele tanken går ut på å utslette sitt eget subjekt. Lett karikert handler læren om å sitte i lotusstilling og meditere over hvor etisk riktig man kunne leve livet sitt hvis man ikke hadde sittet i lotusstilling og meditert. Læren fungerer utelukkende for folk som ikke lever. Enhver bonde som høster sin ris og drikker sitt vann i svetten av sitt arbeid, bryter prinsippene om å bli ett med verden. Løsningen på dette blir å putte penger på munkene som da får tid til å sitte på rævva og meditere kontinuerlig. Dette er ment å hjelpe alle dem som ikke har tid til å leve objektive liv.

Den tredje gruppen er guder som er logiske og objekt. Islam. Denne skriftreligionen kjennetegnes særlig på sin manglende brist i logikken. For å gardere seg mot feil i de hellige tekstene, er Koranen en kopi av den virkelige Koranen i Paradis der Allah finnes. Dette gjør at i stedet for å forstå Koranen, gjennom å oversette den til et forståelig språk som norsk – eller enda mer grunnleggende: Som følelser. -I stedet for å forstå Koranen, må man lære seg arabisk og slutte å tenke. Boken har gardert seg mot enhver tolkning (og dermed forståelse) ved sin strenge logikk. Følgen er total underkastelse. Og det er også det Islam betyr: Underkastelse. Men dette faktum, at Allah således ikke interagerer med menneskene, men bare søker blind aksept for sin eksistens og sine feilfrie fakta, gjør Allah uvilkårlig til et objekt. Allah er ikke noe annet enn havet. Eller et fjell. Allah kan, som følge av Koranens natur (Koranen er feilfri) ikke være opphavet til verden. For verden er ikke feilfri. Den har ulogiskheter. Og verden har subjekt, men Koranen behandler Allah utelukkende som et objekt. En gud man skal tilbe. En gud man ikke kan erfare. En gud man ikke kan snakke med. Allah er ikke et subjekt, for Koranen kjenner ham ikke som noe annet enn et objekt. Ergo kan ikke Allah ha skapt verden. Men Allah er strengt logisk, for Koranen er logisk – det er forbundet med livsfare å påstå at det finnes ulogiskheter eller faktafeil i Koranen.

Den fjerde gruppen gudelære er læren om en gud som er både logisk og subjekt. Merk at jeg her går over til å snakke om gud i entall. Ingen gudelære som er logisk, kan ha flere subjekt. Enhver polyteisme er derfor grunnleggende ulogisk, som er grunnen til at polyteisme alltid havner i gruppe 1.

Gruppe 1, polyteismen, må avvises, fordi den er ulogisk og inkonsekvent i sine subjekter. Til tross for at polyteismen innrømmer sine guder å være subjekt for de uforklarlige fenomener, så er gudene også objekter.

Gruppe 2, ateismen, må avvises, fordi den er ulogisk og inkonsekvent i sin objektivisme. Til tross for at ateismen insisterer på at det ikke finnes noe subjekt som står bak verden, anvendes like fullt subjekt i både språk og handlinger.

Gruppe 3, deismen (Islam), må avvises, fordi den er logisk samtidig som den er 100% konsekvent objekt. En verden som ikke har et subjekt – Allah er fjern, og kan ikke kontaktes – en slik verden eksisterer simpelthen ikke. Deismen kan ikke heller sannsynliggjøres fordi lærens forutsetning er at man ikke kan finne guden sin. Det er bred enighet om at vi lever i en verden som eksisterer, selv om noen moroklumper hevder det motsatte i ren tankegymnastikk, en tankegymnastikk jeg deltar i en annen gang. Deismen må ses bort fra.

Gruppe 4, teismen, må antas. Ikke bare fordi den er den eneste som står igjen. Den er logisk og 100% konsekvent i sitt subjekt. Merk bare at monoteismen ikke er ekte teisme, men mer en slags deisme. Vi kommer tilbake til dette.

For å rekapitulere:

Gruppe 1:

Platon utformet en idéverden og en esoterisk lære. Dette sammenfaller med hans polyteistiske livssyn. Idéverdenen er Platons gudeverden, de forskjellige enheter utenfor verden som verden forutsetter. Hver idé er hvert sitt subjekt. Esoterisme er et fenomen som oppstår når en tenker enten ikke kan eller ikke vil være etterrettelig med hvor han har sine tanker fra. En polyteist som Platon, vil ikke ha skrupler med å innføre ikke-verifiserbar kunnskap fra en annen verden. Tvert imot, brukte Platon mye krefter på å forklare at det var denne ikke-verifiserbare verden – verden utenfor hulen – som var den egentlige verden. Man skulle bare komme seg bort fra skyggebildene på huleveggen, ut i friheten, og aller helst glemme at den virkelige verden fantes. Ikke så utypisk polyteisme generelt – Hinduismens store mål er å oppnå Nirvana, det store intet, en tilværelse fri fra denne verdens store misere, nemlig eksistensen. En eksistens som ikke kan opphøre, og som fører til reinkarnasjon i det uendelige, hvis man da ikke får brutt forbannelsen, og kommer ut av hulen, for å holde oss til Platon.

Platons esoterisme skyldes mangel på logisk konsekvens i tenkningen. Siden det ikke er mulig for en polyteist å forholde seg strengt vitenskapelig (forholde seg til den objektive virkelighet på en etterrettelig måte), må polyteisten bøte på skaden, mangelen på indre sammenheng i tenkningen, denne mangelen må polyteisten bøte på ved å etablere kunnskap som bare han selv og en engere krets vet om. Dette pleier mennesker å kalle visdom, og sjarlatanen opphøyes til vismann, guru eller prest. All polyteisme, såvel som ateisme, inneholder esoterisk kunnskap. Hos polyteistene er det hellige menn, ofte munker, som står for formidlingen av kontakten med gudeverden. Dette foregår ved hjelp av seanser, ofringer, mumling og messing. Mennene sitter i sine klosterceller og messer «Om!» til de blir opplyste. Eller de studerer sine hellige skrifter helt til de finner noe å si som ingen forstod før. (De oppvakte av dere har nå skjønt at katolisismen ikke er teisme, men polyteisme.)

Gruppe2:

Den ateistiske varianten av esoterisk kunnskap er litt fiffig, og den lurer folk til å tro at ateismen er objektivt sann. Der polyteismen kjennetegnes av ulogiskhet som fører til esoterisme, og en mengde subjekter som fører til forestillingen om flere verdener, er ateismen forestillingen om én verden uten subjekter. Denne forestillingen er i seg selv ulogisk, fordi hele menneskets verden, fra språk til historie vitner om mennesket som både subjekt og objekt. Men siden ateismen forfekter å være totalt objektivt sann, får vi to diametralt motsatte verdensanskuelser som følge. Disse er naturalismen og postmodernismen.

I naturalismen råder forestillingen at bare det som kan objektivt bevises finnes. Objektivt bevis finnes kun der det er to identiske enheter; ett objekt og én verifikasjon av objektet. Alt som bare finnes én gang må avvises. Dette perspektivet fører til kollektivisme, som i kommunismen, der det bare er fellesskapet som har verdi. Den andre ytterligheten er individualismen, best representert ved Ayn Rand. Rand er kjent for sin neglisjering av kollektivt ansvar, men hennes begrunnelse er naturalistisk.

I postmodernismen objektiveres subjektivismen. Som en følge av ateismens naturalisme, kom tenkerne endelig til sitt foreløpige bunnpunkt på hva Francis A. Schaeffer kaller «The line of Despair». Verken kollektivismen eller individualismen førte til en realistisk beskrivelse av mennesket, og en ting stod klart som følge av århundrer med slik tenkning: Menneskene ble ulykkelige av det. Så, helt i tråd med ateismens ulogiskhet, gikk man over til å relativisere hva som var objektivt sant eller ikke. For, ved hjelp av Kants observasjoner av Ding an sich og Ding für mich, kunne man jo ikke egentlig være sikker på hva som var subjektivt og hva som var objektivt. Redningen for ateistene var derfor ikke å forkaste sin overtro på objektivitet og sin ulogiskhet. Redningen ble å kalle alle forhold for objektivt sanne. Dette ødela ethvert forsøk på konstruktiv samtale og debatt, og vi fikk utsagn som «Det er sant for deg, det du sier. Jeg har en annen sannhet.» Etter å ha lekt denne leken i noen år, er det på det rene at postmodernismen bare er å anse som en kvasiintellektuell måte å si at «Jeg ønsker ikke å snakke med deg, jeg.» Det er klart at postmodernismen er en av få tankeretninger gjennom historien som ikke har bidratt det minste til vitenskapelige fremskritt. Eneste resultatet så langt, er stadig mer omfattende forbud mot logisk tenkning på universitetene (safe space) og i samfunnsdebatt for øvrig (hatparagrafen i straffeloven). Som også med kollektivismen og individualismen – eller kommunismen og kapitalismen om du vil. Ateismen er kort sagt fruktløs.

Gruppe 3: Deismen. En objektiv verden som er helt logisk. Kjennetegnet på dette verdensbildet er at det er helt mekanisk. Innenfor etikken finnes ikke rett og galt, ting bare er. Deismen har det samme problemet som ateismen ved at verdensbildet ikke tillater subjektet å eksistere. Der ateismen ikke fungerer på grunn av mangelen på logikk, er det det gjennomført logiske perspektivet i deismen det som er årsaken til at denne objektive verdensanskuelsen ikke fungerer. Dette virker paradoksalt, og påstanden krever derfor en forklaring.

Kort sagt er hovedproblemet til både ateismen og deismen at begge perspektivene prinsipielt utelukker et handlende subjekt i verden. Polyteismen er et fruktbart perspektiv, fordi den – riktig nok på en mangelfull måte – tillater handlende subjekt(er) å eksistere. Polyteistiske tenkere, som Platon, har derfor banet vei gjennom tenkningens historie. Men når ateismen og deismen fjerner det handlende subjekt fra verdensanskuelsen, enten prinsipielt, som ved ateismen, eller i praksis, som ved deismen, ender tankeretningene opp med å nekte seg selv muligheten til å forklare subjekter i tilværelsen. Både ateismen og deismen er derfor å regne som genuine tankefeil.

For å skjønne hvor ille deismen er som tankefeil, skal vi se litt på tidenes mest kjente deist, Aristoteles. Alt som kunne måles og veies ble kategorisert og beskrevet av Aristoteles. Han satte opp en meget streng logikk for sine observasjoner, og kunne ikke angripes på noe av det han skrev, fordi han var så nøye. Resultatet lot ikke vente på seg. Lett karikert: Gjennom historien slo folk opp i Aristoteles’ bøker for å finne ut hvor mange tenner en hest hadde. Aristoteles var sannere enn virkeligheten. I dag har internett en tilsvarende rolle. Folk slår opp på nettet hvor mange kronblad en rose har. De går ikke ut i hagen og ser etter. Dette er resultatet av en streng logisk tenkning, og forteller hvorfor deismer som Islam og satanisme ikke fostrer forskere; Logikken reduseres til matematikk. Den gode gamle A er ikke lik ikke-A. Som vi kommer tilbake til, blir en slik logikk like ubrukelig som et ulogisk verdensbilde. Det er også den fasttømrede, matematiske logikken som er årsaken til at deistene ikke ser problemet med sin objektivisme. For isolert sett gir dette mening. Isolert sett ser verden mekanisk ut. Det er bare det at med en mekanisk logikk, er det ikke noe poeng i å forske. Man ser et Atlanterhav, man spør seg ikke om hva som er bortenfor Atlanterhavet. Skulle man forville seg til Karibia, har man ingen grunn til å anta at man har kommet til India. Deismen er meget behagelig, for den gjør at man slipper å tenke. Som dere skjønner, er store deler av kristendommen deistisk, ikke teistisk. Denne kjennetegnes særlig av svart-hvitt etisk tenkning. Noen kjenner kanskje igjen argumentasjonsmåten: Abort er drap. Drap er brudd på det femte bud. Lovbrudd er synd. Ergo: Abort er synd. Alltid. Dette er typisk deistisk tenkning. Den objektiviserer menneskene, og behandler dem med nådeløs logikk.

Gruppe 4: Teismen. Teismen er, som deismen, 100% logisk, men den skiller seg fra deismen på det at den forholder seg til en subjektiv størrelse. Innenfor teismen kalles denne størrelsen for Skaperen. Teismen deles inn i fungerende og ikke-fungerende teismer.

De ikke-fungerende teismene fungerer ikke fordi de er monoteismer. Her har vi sekter som unitarismen, Jehovas Vitner og moderne jødedom for å nevne noen. Alle monoteismer har det til felles at logikken fungerer mekanisk, som ved deismen. Grunnen til det kommer vi tilbake til under analysen av fungerende teismer. Men selv om ikke-fungerende teismer kommer til kort med tanke på logikk, er de meget fruktbare med tanke på forskning. Et riktig beskrevet verdensbilde er hovedårsaken til at jødene har vunnet flest nobelpriser gjennom tidene. Den andre årsaken er deres ufeilbarlige logikk. Før vi kommer inn på fungerende teisme, vil jeg for ordens skyld sette opp våre funn i et par tabeller:

Tabell 1 – forskjell på livssynLogiskUlogisk
Objektivt subjektDeismeAteisme
Subjektivt subjektTeismePolyteisme
Tabell 2 – ForklaringsmodellerLogiskUlogisk
Objektivt subjektIkke behov for forklaringsmodell / alt er mekaniskRealisme / Relativisme
Subjektivt subjektVerden / KreaGudeverden / Idéer

Fungerende teisme: Vi har alt forklart at all teisme fungerer, så hva er da forskjellen mellom såkalt fungerende teisme og monoteisme? Forskjellen ligger i oppbygningen av logikken. Monoteistisk logikk blir sterkt begrenset av sitt urealistiske subjekt. For å finne et realistisk subjekt – en realistisk skaper – må vi ta mennesket som modell. Mennesket er det eneste vesenet som oppfatter seg selv som subjekt i interaksjon med andre mennesker og med dyr og natur for øvrig. Derfor er det nyttig å ta utgangspunkt i mennesket. I tillegg er skaperverket med mennesket i spissen den eneste farbare veien for å finne et best mulig fungerende livssyn og forklaringsmodeller for forskning.

Vi går derfor til lingvistikken. Se tabell 3.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Person_(grammatikk) sett 31.08.2021 kl. 17:30

Tabell 3 Personer i lingvistikkenEntallFlertall
1. personTaleren (Jeg)Taleren og en eller flere andre (Vi)
2. personTilhøreren (Du)Tilhøreren og en eller flere andre (Dere)
3. personVerken taler eller tilhører (Han/Hun) Noen språk har intetkjønn, men det er ikke logisk.Verken taler eller tilhører (De)

I lingvistikken får vi et meget elegant system hvor samme person (jeg) kan opptre i seks forskjellige grupper. Jeg kan være den som taler, jeg kan være den som det tales til, jeg kan være den som tales om. Men det stopper ikke der. Jeg kan også være sammen med én eller flere og tale, jeg kan være sammen med én eller flere og bli talt til, og jegkan omtale flere andre i en gruppe som jeg ikke er en del av.

Forklart som mal for det subjektive subjekt, så må en realistisk skaper kunne opptre i like mange personer som et menneske gjør i sin interaksjon. En skaper må nødvendigvis kunne opptre i førsteperson entall. Uten denne egenskapen kan han ikke skape. I så fall har skaperverket skapt seg selv, et standpunkt som er ulogisk. Ingen ting oppstår av seg selv. Det er også umulig, all den tid at menneskene har en subjektiv selvforståelse. Menneskene er beviset på at skaperverket ikke har skapt seg selv. Den typiske monoteismen stopper der og er fornøyd med å ha funnet et prinsipp som har startet det hele. Men er menneskene beviset på at skaperverket ikke har skapt seg selv, må vi også se på de andre egenskapene til mennesket. For det første opptrer menneskene i par. Mann og kvinne. Det interessante med disse parene, er at de er like og ulike på samme tid. De utfyller hverandre. Bokstavelig talt. Og konstellasjonen mann-kvinne er en nødvendighet for at det skal kunne være en tredjeperson entall – han/hun. Dette begrepet – han/hun – er meningsløst dersom det bare fantes mann og mann eller kvinne og kvinne. Alle mennesker som bruker tredjeperson entall, forutsetter derfor at mann og kvinne hører naturlig sammen. Og enhver som hevder menneskelig samliv som utelater mann-kvinne-barn, umuliggjør for seg selv selve grunnlaget for logisk tenkning. Han/hun vil uvegerlig ende opp med å bable et budskap som er uforståelig for alle – ham selv inkludert.

Hvis den samme skaper kan opptre i entall både som jeg, du og han/hun, innebærer det at skaperen også nødvendigvis må kunne opptre i flertall. Bibelen er meget troverdig i både sin uttale såvel som sin omtale av skaperen. Legg merke til tabell 4, og særlig hva som skjer i 2. og 3. person flertall. Mer om det etter tabell 4.

Tabell 4 Skaperens forskjellige tilstander forklart med teologiske begreper fra BibelenEntallFlertall
1. personJeg – «Jeg og Faderen er ett» Sønnen omtaler Faderen.Vi – «Vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» (Joh 14:23) – Jesus omtaler seg og Faderen som vi
2. personDu – «Du er min Sønn, jeg har født deg i dag» -Faderen omtaller Sønnen*
3. personHan/Hun – «Han var i begynnelsen hos Gud.» – Logos’ opprinnelse**

Vi ser at det bare finnes fire logiske personer. I lingvistikken finnes det 6. Grunnen til at det bare finnes én logisk person i flertall, er egentlig selvinnlysende. 2. person flertall er «dere», altså gruppen forskjellig fra meg. 3. person flertall, «de», som betyr gruppen forskjellig fra oss. Skal 2. og 3. person flertall gi logisk mening, forutsetter de at menneskene som omtales er forskjellig fra 1. person entall, meg. Altså: «Dere» er en gruppe forskjellig fra mennesker. «De» er en gruppe forskjellig fra mennesker. Det er logisk umulig å omtale mennesker i flertall uten å inkludere seg selv, da en selv er et menneske. Oss-dem-problematikken er derfor logisk ugyldig. Vi har bare én logisk person i flertall, og det er «vi/oss». Derfor finner vi i Bibelen bruken av disse to personene, 2. person og 3. person flertall konsekvent. De brukes utelukkende når fremmedgjøring – når en gruppe er forskjellig fra en annen gruppe: Da, og kun da brukes disse lingvistiske personene. Skaperen kan derfor aldri opptre som «dere» og «de», 2. og 3. person flertall. Da ville skaperen være forskjellig fra skaperen, og vi hadde hatt en logisk feil før vi var kommet i gang. Dette viser at sann teisme er forskjellig fra polyteismen ved at skaperen er én. Den er også forskjellig fra monoteismen ved at skaperen er tre. På samme måte som materien opererer i tre forskjellige aggregattilstander, fast stoff, flytende stoff, og gass, finnes også skaperen i tre tilstander. Uavhengig av hvilken tilstand skaperen opererer i, er han den samme skaperen. Men som den oppvakte leser allerede har innvendt: Materien finnes også i en fjerde tilstand. Plasma. I den tilstanden flyter alle tre aggregattilstandene over i hverandre, og de går opp i en større enhet. Skaperen er én, skaperen er tre, og skaperen har åpenbart brukt seg selv som mal når han har skapt.

Så hva er vitsen med alt dette? Hva får vi ut av en slik utledning? Vi får en logikk som stemmer overens med den skapte verden. La meg forklare: Problemet med den deistiske logikken er at den er 100% logisk. Derfor forventer deisten aldri noe annet enn samme svaret på samme problemstilling hver gang. Men som Heraklit sa: Man kan ikke to ganger gå ned i samme elva. Altså: Selv om problemstillingen er den samme fra gang til gang, er ikke virkeligheten den samme fra gang til gang. Derfor kan man risikere at løsningen på problemet er annerledes uten at logikken med det er brutt. En logikk som tar høyde for skaperens fire aggregattilstander om du vil – en maskulin side, en feminin side, en barnlig side og en kjærlig side som forener de tre første, vil være mye mer nyansert enn den matematiske A er forskjellig fra ikke-A. Logikken som utledes av sann, fungerende teisme, er selve forutsetningen for sann, fungerende vitenskap. Ved at skaperverkets subjekt er troverdig forstått, kan skaperverket observeres utelukkende som objekt, og all vitenskap kan erkjennes. Man slipper besjelingen av skaperverket som er så vanlig i dagens ateistiske verdensanskuelse. Nå snakker man om dyrs følelser som om de hadde menneskelige egenskaper. Man snakker om en verden som vrir seg i smerter over klimaforandringene. Slikt tøv kan vi spares for hvis vi bare klarer å behandle skaperverket objektivt. Ved at logikken tillater nytenkning i hvert enkelt tilfelle, er kreativ forskning en faktisk mulighet. Og her kommer vi endelig til tema for dette essayet, Krea.

Vi vet at polyteismen uvegerlig påtvinger erkjennelsen begreper og guder som ikke finnes objektivt i skaperverket. Platon fant opp idéverden, elegant og meningsløst. Hinduismen tvinger folk inn under et lass med guder. Så hvordan unngår man å påtvinge forskningen den treenige skaperguden? Vi erkjenner simpelthen teismens grunnleggende sannhet: Gud har ikke trukket seg tilbake, han skapte og skaper fortsatt. Derfor kan han erfares, ikke bare leses om i en støvete Bibel. Denne erfaringen kalles åpenbaring. Ved å, gjennom åpenbaring, erkjenne hva som er Gud, vet vi også at det som er forskjellig fra Gud, det er skaperverket, det er objektivt, det kan erfares, forskes ut og forstås. Men denne sannheten innebærer også at det er mulig å erfare, utforske og forstå Gud. Dette kan, i motsetning til objektiv sannhet, ikke formidles på samme måte som objektiv kunnskap, men det subjektive subjektet vil hjelpe forskeren til å skjønne hvordan den objektive verden er satt sammen. Dere fikk et lite eksempel på det i min bruk av lingvistikk og aggregattilstand. Denne bruken av menneskets kontakt med skaperen – med det subjektive subjekt – er teismens motstykke til Platons idéverden. En teist får ikke en idé. Han kommer ikke på for eksempel en oppfinnelse fordi oppfinnelsen har sitt motstykke i idéverdenen. Teisten lever i fortrolig samfunn med sin skaper. Derfor vet teisten ved observasjon av et fenomen om fenomenet er en del av det subjektive subjekt eller om det er del av objektet, skaperverket. På denne måten unngår teisten den polyteistiske frykten for blasfemi, han vet til enhver tid hva som er subjektivt og hva som er objektivt, og slipper unna hele det ateistiske rotet. Og fordi hans logikk er adaptiv, stivner han ikke underveis i forskningen som deisten.

Denne kontakten med skaperen, det subjektive subjekt, kalles Krea. Krea er det samme som åpenbaring, bare i den objektive verden. Der mennesket må være fylt av Guds Ånd for å erfare Gud, må mennesket erfare Gud for å observere den objektive verden korrekt. Dette ligner esoterisk kunnskap, men er det ikke, for resultatet av menneskets kontakt med Krea er vitenskap som er gyldig i møte med alle mennesker, også mennesker som ikke har Guds Ånd. Ikke-teistiske mennesker vil derfor ha glede av teistenes forskningsarbeider, de vil bare ikke vite hvordan arbeidene er framkommet. Platon ville kalt det hele en god idé. Men idéene er ikke levende. Krea er en vital kontakt med en levende, virksom Gud. Krea kan erfares, og enhver som leser forskningsarbeider som har vært utarbeidet ved hjelp av Krea vil forstå arbeidet. Krea er det motsatte av esoterisk kunnskap. Esoterisme er okkult. Krea er åpenbaring.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *