Ekteskapet

I essayet «Seksuell logikk» kom jeg fram til at det allerede fantes en samarbeidsarena som ivaretar kravet til samtidig feminin og maskulin etterrettelighet i forskningen. Jeg snakker om ekteskapet. Og det store spørsmålet er da: Hva kan et papirark makte i et samfunn hvor feminismen lærer kvinner at de kan gjøre alt som menn gjør, og vice versa? Får vi et godt samarbeid om sannheten, langs aksen mann og kvinne, bare ved å gå opp og ned kirkegolvet? Vi må gå ganske radikalt til verks.

Som vist i mine forrige essays, ligger svarene på de store spørsmålene i teologien. I «Krea» påviste jeg teismens overlegenhet over de andre livssynene. I «Seksuell logikk» viste jeg hvordan mennesket og Skaperen var logisk kongruente. Derfor bruker jeg frimodig Bibelen som kilde til videre arbeider.

Jeg tar utgangspunkt i 1.Mosebok 2. Mannen ble skapt først, kvinnen ble formet av mannen. Så står det, i 2M:22-24: «Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles isja (manninnne) for av isj (mannen) er hun tatt. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de skal være ett kjød.»

Aller først: Dette er Bibelens hovedtekst om ekteskapet. Teksten har gjennom tidene utgjort den grunnleggende forståelsen av hva ekteskapet var tenkt å være, hva det er og hvordan det skal inngås.

Hvorfor skapte Gud mennesket som kjønn? Jeg finner én begrunnelse i guddommen, den har jeg allerede tatt opp i de to nevnte essays. Men det finnes også en begrunnelse i selve skaperverket, 1M2:18: «Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.» Skaperverkets hensikt med kjønnene er altså todelt:

Mennesket er sosialt – det er ikke godt for mennesket å være alene. Menneskets sosiale egenskaper retter seg både mot omgivelsene og mot seg selv. En ytre og en indre sfære. Mennesket klarer ikke oppgaven alene. Oppgaven som er beskrevet i 1M1:26: «De skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden.» De må være mange for å kunne gjøre dette, for å kunne råde over skaperverket. Alene er mennesket hjelpeløst mot naturen. Mennesket trenger hjelp. Og mennesket trenger hjelp av mennesker.

Her kommer det inn i bildet et annet behov som er like viktig for mennesket som det å få hjelp i arbeidet. Mennesket må kunne speile seg i det andre mennesket. Den andre må være menneskets like. Dette innebærer ikke bare at den andre personen må være et menneske, men det innebærer at den andre personen må gi gjenklang i menneskets indre liv. Og det på alle nivåer i menneskets liv. Fysisk, psykisk og åndelig.

Så hvordan skal skaperen få til å kombinere disse to sosiale nivåene i ett menneske? Hvordan skal det mennesket som mennesket skal ha som sin like, både kunne jobbe på likefot i skaperverket, samt kunne speile mennesket fysisk, åndelig og mentalt? Måten Gud løser dette på, beskrives i skapelsesmyten på et vis som er lett å overse, men som er meget viktig, skal vi forstå kjønn og ekteskap som relevante størrelser. Vi leser fra 1M2:21. «Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen.» Mennesket var alt formet «av landjordens støv, og [Gud Herren] blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.» (1M2:7) Mennesket var altså blitt til på nesten samme måte som det øvrige skaperverket. Forskjellen på mennesket og dyrene for øvrig var livets ånde. Mennesket var en levende sjel. Når Bibelen ett sted forteller at dyrets sjel er i blodet, og et annet sted sier «bevar din sjel fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det,» betyr det at Bibelen behandler pulserende blod som liv. Når mennesket ble til en levende sjel, betyr det at mennesket ble noe mer enn et dyr. Det levde – det hadde sjel, men var i tillegg levende. Mennesket var et levende liv. I motsetning til dyrene som var døde liv. Forskjellen var livets ånde; mennesket var et åndsvesen, og på denne måten lik Gud.

Her vil jeg bare skyte inn en liten detalj som kan observeres ved å lese Bibelens skapelsesberetninger i sin sammenheng. Det er vanlig å snakke om Bibelens to skapelsesmyter. Leser vi 2M2:2, ser vi noe interessant: «Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort». Det er altså ikke sant at Gud skapte verden på seks dager og hvilte på den sjuende. Gud brukte derimot seks dager på å sette sammen hvordan skaperverket skulle være, og på den sjuende dagen sa han kort og godt: «Iverksett!» Men mennesket var allerede ment å være mann og kvinne, så da Gud skapte mennesket, skapte han mannen først. Kvinnen formet han av mannen. Hva ligger det så i at kvinnen ble formet av mannens ribben?

La oss se på teksten i lys av moderne kunnskap, og her tillater jeg meg en liten eisegese: En innlesing av budskap i teksten: Gud fjernet biologisk materiale permanent fra mannen, biologisk materiale som mannen kunne leve godt med uten. Dette materialet brukte Gud i sin lab til å bygge et nytt menneske med. Legg særlig merke til hvordan ribbenene er bygd opp. Ribbenene finnes i par. Legg deretter merke til hvordan kroppens DNA er bygd opp. DNA-et ser ut som ribben. Proteiner i par. To strenger med RNA satt sammen. Hva om Gud tok mannens X-side, kopierte den, satte den sammen til en stamcelle, og bygde et nytt menneske ved hjelp av denne basis. Hva får vi da? En ny mann? Nei, vi får en kvinne.

Kvinnen er lik mannen, men hva består da forskjellene i? Bibelen sier «Ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.» Siden Bibelen ikke fastholder den greske forskjellen mellom psyke og soma – dette er to begreper som for Bibelen er det samme – betyr dette at kvinne og mann er psykisk og fysisk like.

La oss repetere nøkkelteksten som jeg tolker her: 1M2:22-24: «Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles isja (manninnne) for av isj (mannen) er hun tatt. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de skal være ett kjød.»

Etter å ha gått gjennom hva skillet mellom mann og kvinne består i og hvordan de kom fra hverandre, går jeg nå over til hvordan de finner sammen igjen. Som så mye annet i teologien går også dette om tre veier.

Først skal mannen forlate sin far og sin mor. Far og mor er et uttrykk for flertallssubjektet. «Vi». Mannen skal altså forlate den gruppen han tilhører. Dette er ikke begrenset til sine foreldre eller den familien han kommer fra. Mannen skal i denne delen av prosessen gå inn i rollen som enkeltsubjekt. Han skal handle på egen hånd, og skal ikke ha med andre mennesker å gjøre overhodet.

Deretter skal mannen holde seg til sin hustru. Legg merke til at kvinnen ikke skal forlate sin far og sin mor. Når Bibelen sier at mannen skal holde seg til sin hustru, innebærer det at han skal bli en del av kvinnens familie. Dette er det meget viktig at mannen er klar over. Han velger ikke bare en kone, han velger nye foreldre.

Og her må vi se på hva som skjer mentalt hos mannen når han knytter seg til konas foreldre. Den nye faren er en mann han aldri har kjent som far, men som han respekterer som den som har gjort kona attraktiv for ham. Den nye faren er faren til den kvinnen mannen elsker. Ved at mannen underordner seg sin nye far, etableres det patriarkalske begrepet fader. Dersom det blir barn ut av ekteskapet, vil mannen ha rollen som far, mannens svigerfar ha rollen som fader. Faderen besitter livsvisdom og kunnskap som både mannen og barna kan ha nytte av, men han har ikke mannens rolle som det subjektet som elsker barnet som seg selv. Denne rollen kan bare mannen og kvinnen, mann og kone, ha overfor barnet. Faderens rolle blir, som patriark, å handle som flertalls- «vi»-et.

Hva blir da rollen mannen får til sin nye mor? Aller først må vi se på likhetstrekket mellom forholdet mannen har til mora, og forholdet mannen har til kona. Fellesnevneren er oksytocin. Dette kvinnelige hormonet produseres både ved amming og ved samleie. Denne usynlige navlestrengen mellom mor og sønn står derfor i veien for et sunt og nært forhold til kona. Mannen må derfor bort fra mora for å kunne knytte seg til kona seksuelt. Den letteste måten å gjøre det på, hvis foreldrene fortsatt er et par, er ved å kutte kontakten med faren. Derfor står det «forlate sin far og sin mor». I den rekkefølgen.

I de fleste kulturer finnes det derfor overgangsriter for de unge mennene. Mennene skal kunne vise seg som autonome personer, uavhengige av sine foreldre, og dermed klare for å starte sin egen familie. Dette er samfunnets måte å kutte sønnenes kontakt med foreldrene på på en måte som ivaretar ynglingenes behov for oppgjør med fedrene uten at fedrene må kjempe på liv og død mot sine sønner. Etter at de unge mennene har bestått prøven, vil de av sine fedre møte anerkjennelse som menn på lik linje med de andre mennene i landsbyen.

Noen bibler bruker begrepet «forbli hos» i stedet for «holde seg til». I dette ordvalget ligger en bestemt tolkning. Bibelteksten er en vanlig tekst i kristen forståelse av ekteskapet, og jeg bruker selv teksten i den betydningen. Men når det å ‘holde seg’ (aktiv) til sin hustru blir synonymt med å ‘forbli hos’ (passiv), har man tolket ekteskapet i én bestemt retning: Nemlig at ekteskapet er lik en ekteskapsinngåelse, og denne må ikke brytes. Dersom ekteskapet, derimot, er en aktiv handling, er ekteskapet inngått i den grad mannen involverer seg i sin hustru. Altså: Når den frigjorte mann retter hele seg imot sin hustru, da har man et ekteskap. Selve kontrakten er bare partnernes sikkerhet for at mannens seksuelle oppmerksomhet er ønsket. Dette viser at den ekteskapelige kontakt langt overgår samleie. Og mannens utroskap er ikke ensbetydende med utenomekteskapelig sengekos. Tvert om er alt konstruktivt virke mellom ektefellene å regne som seksuell atferd. Seksualitet er ikke annet enn skaperkraft, skaperkraften mellom to likeverdige subjekt.

Til sammenligning er en tilsvarende handling rettet mot et objekt, det samme som manipulasjon. Manipulasjon er, rett forstått, ikke noe negativt i seg selv. Det handler bare om å få ting gjort, og er i realiteten hva alle foreldre gjør i større eller mindre utstrekning for å få barna til alt fra å gå på skolen til å spise opp maten. Manipulasjon er en nødvendighet der man ikke har med et likeverdig subjekt å gjøre.

Der manipulasjonen ikke er et resultat av foreldrenes kjærlighet, er den negativ. Ingen kan manipulere andre mennesker eller andres barn og kalle det en kjærlig handling. Disse personene har ingen kjærlighet seg imellom.

Manipulasjon utført av et felles subjekt «vi», av foreldrene imot barnet i fellesskap, eller av patriarken imot foreldre, såvel som barn, kaller vi tvang. Tvang utført på denne måten, er et gode. Tvang utført av et «vi» som mangler kjærlighet i førsteperson, er ond bruk av tvang – det vi kaller «vold». Dette betyr at faderen, patriarken, tvinger sin svigersønn av kjærlighet til datteren. Dermed utgjør faderen kvinnens sikkerhetsnett mot tvang fra mannen. Hun går til matriarken, forteller om sine problemer, og matriarken går til faderen som finner en løsning. Tvang mellom ektefeller kan bare finne sted der den ene opphører å være subjekt for den andre. Men det er ikke bare mannen som kan objektivisere kvinnen og tvinge henne. Dette forholdet virker begge veier, og her kommer matriarken mannen til hjelp. Gjennom oppveksten tok mor seg av problemene gutten ikke visste løsningne på. Mor visste hva som var galt uten at noe ble sagt. Nå har mannen kuttet den navlestrengen, og har ingen å gå til. Men matriarken ser, og matriarken skjønner. For matriarken har vært gjennom de samme problemene i ekteskapet som hun ser det unge paret har nå. Og matriarken vet hvem som kan ordne opp, om hun selv må ta en prat med datteren, eller om hun må få patriarken til å gripe inn.

Det vi skal legge merke til, er at denne dynamikken i ekteskapet er beskrevet før syndefallsberetningen. Det er altså ikke noe ondt eller noe feil i et ekteskap som har problemer. Et problemfylt ekteskap er slik det skal være, det forutsetter ekteskapelige arbeid. Ekteskapet er to mennesker som bygger hverandre opp og som sliper hverandres personligheter slik at de blir bedre mennesker, mennesker som etter noen år er i stand til å gi råd til sine barn når de møter sine ekteskapelige problemer.

Så hva er hensikten? Jo, Bibelens ønske for dem er at paret innenfor de rammene ekteskapet gir, skal være ett kjød. De skal smelte sammen fysisk, psykisk og åndelig. Menneskefiendtlig kristendom har ofte hevdet at dette utelukkende betyr den fysiske sexen, at de skal ha sex i ekteskapet, og ingen andre steder. Basta, full pekefinger, og ikke glem at alt som er kjekt er synd. Vel det står ikke slik i teksten. Der står det at de skal være ett kjød, de skal gå opp i en høyere enhet. Sexen er bare limet som gjør dette mulig for kvinnen. Mannen knytter seg ikke til kona gjennom sex overhodet. Limet som knytter mannen til kvinnen, er simpelt hen at han forplikter seg. Bryllupet, om du vil. Dette viser oss grunnen til at det alltid har vært så viktig for mannen å få kvinnen til sengs, mens det for kvinnens del er maktpåliggende å få mannen opp kirkegolvet. Dette er kvinnens og mannens forskjellige måter å fange den andre på.

Vanlig prosedyre er at kvinnen ser seg ut en mann hun vil ha, en som er rik på eiendom og som har stor sosial anseelse. Så forfører hun ham, alternativt skjenker ham full, får ham til sengs. Selvfølgelig tror mannen at det er han som har tilfeldig sex. Kvinnen sørger for at dette skjer når hun har eggløsning. Dermed blir det barn av det, og siden hun har sett seg ut en skikkelig mann, tar han ansvar, gifter seg, og de lever i et ekteskapshelvete alle sine dager. Men hun fikk økonomisk trygghet, og sikkerhet for sine barn. Dette er likevel ikke den beste måten å gjøre det på.

Ifølge bibelteksten starter det med at mannen forplikter seg, og det fullbyrdes med at de har sex. Det tradisjonelle bryllupet er derfor helt typisk framgangsmåte som ivaretar begges behov og lengsler, først offentlig fest, og mannen er til pers, så bryllupsnatt, og kvinnen er med. Kravet til det perfekte bryllup, er derfor en stor fare for hele prosjektet, som er å bli ett kjød. Ved at turtelduene venter til de har råd til å gifte seg, risikerer kvinnen at mannen finner seg en annen. Dette er like absurd som å vente til man kan ha den perfekte sexen før man ligger sammen. Da vil kvinnen finne seg en annen. Vanligvis så ender venting med ekteskap med at de ligger sammen, får barn, og de ender opp med nevnte prosedyre og ulykkelig ekteskap hvor barna er limet. Men et ekteskap er ikke en stor fest til et sekssifret beløp. Et ekteskap er, som vist, en prosess. Den starter med at mannen flytter hjemmefra og finner seg en kone. Hva som så skjer, er en privatsak, men er vanskelig å skjule etter tre måneder.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram min nevø som et forbilde på hvordan man går fram. Han flyttet hjemmefra, leide et hus, fikk seg jobb, fant en kvinne som han ble sammen med. I går fikk jeg en telefon fra ham: ‘Hun flytter hjem til meg nå’, var den gledelige nyheten. Hva er det? Jo, det er lyden av en mann som ringer rundt for å erklære at han tar henne til seg, han tar ansvar, at det er de to nå. Han ringte meg i går og inngikk ekteskap, kort fortalt. Selvfølgelig vil hun prøve å dra ham opp kirkegolvet en gang i fremtiden, kirkebryllup og greier, og selvfølgelig vil han være med på det, det er bare det at det koster så hinsides mye. Men det behøves egentlig ikke, for ekteskapet er allerede et faktum. Nevøen min har forpliktet seg og offentliggjort at han tar henne til seg. Kona hans knytter seg til ham. De er ett.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *