Kjærlighet

I essayet om ekteskapet kom jeg såvidt inn på de ulike motivasjonsfaktorene menneskene har for konstruktiv samhandling. Jeg snakket om hvordan et handlende subjekt ‘vi’ bare kunne utøve god tvang i den grad dette ‘vi’ hadde individuell kjærlighet til objektet. Kjærlighet er altså forutsetningen for et fungerende samfunn. Så hva er da kjærlighet?

Jeg snakker om den kjærligheten som Paulus beskriver i Bibelens kjærlighetskapittel. 1Kor.13. ‘Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort.’

Det er til sammen tre nivåer i kjærligheten. Beskrivelsen fra kjærlighetskapittelet er felles for dem alle. De tre nivåene finnes i guddommen, men også mellom mennesker.

  1. Faderen – Sønnen | Mann – Kvinne
  2. Gud – Verden | Foreldre – Barn
  3. Kristus – Ekklesia | Menneske – Menneske

La oss starte øverst i kjærlighets-hierarkiet. Aller først, det guddommelige forbildet for ekteskapets kjærlighet, nemlig forholdet Faderen og Sønnen. ‘Jeg og Faderen er ett’, sier Jesus ett sted, mens det et annet sted står om Adam og Eva at ‘de to skal være ett kjød’. I essayet om ekteskapet påpekte jeg at det å være ett kjød, ikke utelukkende betød å ha sex, det innebar også mental og åndelig enhet. Slik er det også med Gud. Faderen og Sønnen er ett. De har et sosialt fellesskap. De har et åndelig fellesskap i Den Hellige Ånd. Og de har et produktivt fellesskap, et fysisk fellesskap. Så hva er resultatet av Guddommens fysiske fellesskap, hva er deres kjærlighetsbarn, om du vil? ‘I begynnelsen skapte [bara] Gud [Elohim] himmelen og jorden […] og Guds Ånd svevet over vannene.’ 1M1:1-2. Guds kjærlighetsbarn er himmelen og jorden. Verden.

‘Bara’ betyr å skape ut av ingen ting. I menneskets verden har vi bare ett eneste forhold som ligner, og som kan sette oss på sporet av hva ‘bara’ innebærer. Det er unnfangelsen av et nytt menneske. Resultatet av den ekteskapelige kjærligheten. Gud skaper uten å bruke noe til å skape med. Det betyr at det som Gud her skaper, er født av Gud, det er guddommelig. Verden er altså et uttrykk for den guddommelige konsepsjonen mellom Faderen og Sønnen. Verden er Faderens barn, unnfanget av Sønnen i kjærlighet – i Ånden.

Gud sa: ‘La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse.’ da han planla mennesket i 1M1:26. Og videre i vers 27: ‘I Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.’ Vi vet at Sønnen ble født som en mann, Jesus Kristus, og han dermed er Guds maskuline side. Altså utgjør Faderen Guds feminine side. At Faderen også er et maskulint begrep, forvirrer kanskje, men ser vi etter, opptrer guddommen på denne måten konsekvent i Bibelen. ‘Fader’ er et patriarkalsk begrep, og er ikke det samme som far.

Dette viser oss det grunnleggende nivået i menneskets kjærlighet. Mellom mann og kvinne i ekteskapet finner vi den skapende kjærligheten. Den kjærligheten som er selve motoren i forholdet. Som fører til felles prosjekter, arbeid og barn.

Dette fører oss til det andre nivå i Guds kjærlighet: Gud elsker verden, sitt ektefødte barn. ‘For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes men ha evig liv.’ Joh3:16. Dette er årsaken til at Jesus ble født. Faderen og Sønnen hadde mistet sitt barn, verden. Antakelig er dette en kjærlighet bare foreldre kan kjenne seg igjen i. Når barnet deres har gått seg bort i livsfare – leker på veien eller har kommet borti narkotika. Normale foreldre gjør alt som står i deres makt for å redde barnet fra den sikre død – fra fortapelsen. Og her har verden rotet seg bort og står i fare for å dø, og Faderen og Sønnen kommer sammen i kjærlighet – i Ånden, og rådslår. Barnet er i fare. Noe må gjøres.

Gud blir enig med seg selv, og Gud reagerer feminint og maskulint. ‘For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes men ha evig liv.’ Joh3:16 Faderen reagerer feminint, og sender Sønnen i fronten. Sønnen redder verden ved å risikere livet. Dette er en typisk maskulin reaksjon. Sønnen kan bare redde verden ved å dø selv, og det er Sønnen villig til. Som med et barn som har rota seg bort på motorveien. Barnet kan reddes, men det er livsfarlig å gjøre det. Redningsoperasjonen igangsettes. Den Hellige Ånd besvangrer Maria, og hun føder Sønnen inn i verden som Jesus. Gud har infiltrert verden. Målet er å dra alle til seg. Dra verden til seg. Få verden til å snakke med Gud igjen – tro på ham; Få kontakt med barnet som har kommet bort. Ennå i dag snakker Gud med verden, og Gud redder verden, menneske for menneske. Én og en. Ut i veien, lete opp og bære i sikkerhet før de blir overkjørt. Noen vil ikke høre, går bort og dør. Men mange reddes. Gud elsker sin verden. På denne måten. Og så baktales Gud som en djevel som dreper sønnen sin på korset. Til tross for at Jesus var klokkeklar på sin rolle: ‘Ingen tar det [livet] fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen.’ Joh10:18.

Hva som faktisk skjedde der på korset, var Guds skilsmisse. Faderen gikk fra Sønnen, og det ble mørkt i verden i tre timer. Jesus døde ikke av korsfestelse. Jesus døde fordi Gud hadde forlatt ham. Sønnen døde fordi Faderen gikk fra ham. Jesus døde av kjærlighetssorg. Alt fordi han elsket verden høyere enn sitt eget liv. Og Faderen elsket verden høyere enn Sønnen.

Det er her vi kommer til hvordan selve redningsaksjonen finner sted. Vi er kommet til tredje nivået. Kristus og Ekklesia. Jesus Kristus er, som nevnt, Gud og menneske samtidig. Han er menneske for å kunne forholde seg til menneskenes verden. Og han er Gud, fordi han er Sønnen. Men redningsaksjonen går ut på ‘å dra alle til meg’. Derfor må menneskene bli Gud. Men var ikke menneskene Guds ektefødte barn? Når opphørte verden å være guddommelig? Det er dette som var den store ulykken: Barnet hadde kommet seg bort. Det hadde ikke opphørt å være Guds barn, det var bare begynt å lytte til noe som lignet på Gud, men som ikke var Gud, og som ikke ville verden vel. Så, hvis Gud som er god har skapt alt som er, hvordan kan da en slik ond kraft eksistere. En anti-Gud som taler som Gud, men som vil ødelegge det Gud elsker? Har Gud skapt det onde?

La oss se på hvordan Bibelen beskriver den onde i 1M3:1-5. Først presenterer slangen en fordreining av Guds utsagn. Dette lurte kvinnen til å lyve i forsvar. Så presenterer han en direkte løgn som gjør Guds advarsel om død om til noe attraktivt for kvinnen. Slangen skapte kognitiv dissonans, og ledet kvinnen til å tro at det motsatte av Guds bud, var bra for menneskene. Ingen ting av de forhold som var til stede, var onde. Ikke slangen, ikke treet, ikke mennesket, ikke talen og ikke forbudet. Alt var godt. Resultatet av handlingen var ondt. Hvordan oppstod det onde?

Det onde, forstår vi her, oppstår ikke av seg selv. Genuin ondskap finnes ikke. Ondskap er godhet som har blitt fordervet, som har mistet kjærligheten. Hva var det som ikke var til stede i fortellingen? Gud. Gud er kjærlighet. Hadde feilen skjedd om Gud hadde vært der? Nei. Så hvorfor var ikke Gud der? Fordi Gud hadde satt mannen til å vokte hagen. Hvorfor var ikke mannen der? Kvinnen hadde tullet seg bort. Kvinnen var mannens hjelp, og skulle jobbe i lag med mannen. Men siden kvinnen fikk det for seg at hun kunne gjøre alt mannen kunne, var hun alene mot trusselen. Der hun skulle hjulpet mannen i kampen, lot hun seg overliste av slangen. Hva var det som manglet i slangens ord? Logisk konsistens. Hadde mannen latt seg narre av slangen? Nei. Men mannen stolte på at kvinnen var lojal, og tok det kvinnen ga ham å ete. Veien til mannens hjerte går gjennom magen. I stedet for å stole på sin viten, tenkte han, «skitt au, hun har spist og lever. Jeg tror på det jeg ser. Frukten er ikke farlig.» Hadde slangen gått på mannen først, ville mannen simpelt hen ikke tatt noen sjanse.

Ondskap er fordreid lys – Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. Mørke finnes i skaperverket. At Satan talte i en skapning, viser at han prøvde å forestille Gud uten å være det. Satan var lys med mørke i, for Satan var en skapning. Gud må nødvendigvis være forskjellig fra sin skapning. Og Gud er lys. Ondskap er fordreid tale – Slangen stilte spørsmål ved Guds tale på en måte som inneholdt en direkte løgn om hva som var sagt. Ondskap er å snu opp ned på tilværelsen. Det farlige blir attraktivt. Det gode blir heslig. Ondskap tar bort nyanser, og etterlater mennesket med en verden i svart-hvitt. Ondt-godt-dikotomien er en følge av ondskap. Guds skaperverk var godt. Godt, ikke i motsetning til ondt, men godt i betydning en uendelig variasjon av kjærlighet. Ondt fantes nemlig ikke på skapelsesdagen.

Måten Jesus redder verden på, er ved å bli en ‘neste’. Han redder oss ikke som en gud, men som menneske. Det er nestekjærligheten Jesus praktiserer. Han drar først til seg tolv apostler. Redder dem ut fra faren. Så gir ham dem beskjed om å gjøre det samme med andre mennesker. Nestekjærligheten må derfor ikke forveksles med mellommenneskelig sosial omgang. Det er fortsatt snakk om kjærlighet. Den kraft som setter den andre høyere enn seg selv. Som utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. Vi ser at ekte kjærlighet kun finner sted der Gud får prege mennesket. Og det er på dette nivået det skjer. For det mennesket hadde mistet, var kjærligheten. Og det var kjærligheten Jesus kom for å gi oss tilbake. Vi trodde på Gud, hadde et håp om at Gud ville hjelpe oss å finne veien tilbake til Gud. Men vi hadde mistet Gud. Han som vi hadde mistrodd så vi spiste av frukten. Da slangen hadde lurt oss. Vi hadde mistet kjærligheten. Så kom Gud til oss. Gud er kjærlighet. Kjærligheten kom til oss i et menneske, en neste. I Jesus. Og han viste oss kjærlighet. For kjærligheten faller aldri bort.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *