Døden

Døden beskrives første gang i historien i 1M2:17. ‘For den dagen du eter av det, skal du visselig dø.’ Dette var Guds advarsel til mennesket om konsekvensen av å spise av ‘treet til kunnskap om godt og ondt.’ Som sagt, så spist, og mennesket døde ikke. De ble bare kastet ut av hagen. Hvordan skal vi forstå dette? Lyver Gud?

Vi har muligheten for at vi ikke forstår rett hva det vil si å dø. Er død det motsatte av liv? Som jeg viste i essayet om kjærlighet, er svart-hvitt-motsetningene, dikotomiene, de forhold som er enten eller – de er ikke en del av Guds gode skaperverk. Skaperverket var godt, ikke i motsetning til ondt, men i betydning uendelig kjærlighet. Ondt-godt, liv-død, rett-galt – alle disse dikotomiene kom som følge av syndefallet. Det var en følge av at kjærligheten ble tatt ut av skaperverket. Treet ga kunnskap om godt og ondt, et begrep menneskene ikke trengte, men som kunne utledes av skaperverket. Den eneste gyldige dikotomien i skaperverket var lys-mørke. Natt og dag, om du vil. Og det var denne viten slangen brukte til å overbevise menneskene om at Gud ville de skulle leve i et kunnskaps-mørke. Dermed møtte menneskene den mørke Gud. Skaperverkets todeling i lys og mørke fikk styre hvordan mennesket tenkte om skaperen, ikke bare om skaperverket. Kilen var satt og kunnskap om godt-ondt var plutselig blitt en god frukt å ete av; Kvinnen trodde at denne kunnskapen var kjærlighet.

Hvordan skal vi vite hva det er å dø i Guds forståelse av ordet? Vi vet at ‘død’ er motsatt av ‘liv’ i vår kjærlighetsløse verden. Men hvis Gud er kjærlighet og Gud er liv, må det å miste kjærligheten være det samme som å miste livet, eller å miste Gud om du vil. Altså er Guds forståelse av ‘død’ det samme som å miste Gud. Og det var det som skjedde.

Vi leser fra 1M3:7 om den umiddelbare konsekvensen dette fikk: ‘Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne.’ Kjærlighet har alltid den andre for øye. Ved å plutselig legge merke til seg selv, blir det klart for alle at konsekvensen av handlingen var å miste kjærligheten. Definisjonen på ‘død’ er altså ikke ‘det motsatte av liv’. Død er bortfall av kjærlighet. Og mennesket døde virkelig den dagen. Mennesket var ikke skapt til å leve evig. Dette var en mulighet de hadde ved å spise av et annet tre. Og dette treet kunne de fritt ete av; ‘livets tre’. 2M3:22. Gud visste at hvis menneskene nå spiste av livets tre, ville den kjærlighetsløse skapningen mennesket nå var blitt, leve evig. Verden ville bestå av levende døde.

Gud gjorde to ting den dagen, og så ga han et løfte. Gud kledde menneskene i dyreskinn. Og han stengte dem ute fra hagen. En veganers store mareritt: Først drepe dyr, og så nekte folk å spise frukt. Spøk til side – det var ikke en ond handling. Løftet som Gud ga, var til kvinnen, hun som ble lurt av slangen. Hennes ætt skulle knuse slangens hode. Slangens hode var satan. Kvinnen skulle få hevn, og det var kvinnens avkom, ikke mannens, som skulle hevne henne.

Satan skulle ikke dø. Satan hadde forlatt Gud, og dermed forlatt kjærligheten. Satan var derfor allerede død. Det var derfor han kunne lure kvinnen. Satan skulle knuses. Han skulle tilintetgjøres. Miste livet. Så hvordan skulle det gå til?

Kvinnens ætt skulle være en mann som stod der Adam falt. Denne mannen måtte ha alle Adams egenskaper, og denne gangen skulle ikke mennesket falle. Jesus vant ikke seier fordi han var Guds Sønn; også Adam kalles i Bibelen Guds sønn. Grunnen til at Adam falt første gangen, var at han fikk drahjelp av Eva. I stedet for å være Adams hjelp, tok hun Adams plass, og miseren var et faktum. Jesus skulle seire alene. Evas hevn var derfor at hun skulle være alene om å seire der hun tapte første gangen. Da Jesus seiret, var det Eva som seiret, ikke Adam. Adam hadde ødelagt menneskeslekten, ikke Eva. Som vanlig når Gud ordner opp i ødelagte relasjoner, benytter han seg av kjærligheten. Og kjærligheten er alltid relasjonell. Adam feilet, ja. Men han var ikke alene. Og der Adam tabbet seg ut, ville Eva seire.

Eva seiret. Hvordan seiret hun? I Jesus. Jesus gjorde tre ting:

  1. Han holdt budet. Der Adam åt av frukten, holdt Jesus hele loven. Loven som da hadde blitt utvidet fra forbud mot å spise frukt, til fem svære mosebøker.
  2. Han døde. Jesus var i kjærlighetsforhold til Faderen. Da Jesus ble forlatt av Gud, opplevde han det samme som Adam, han fikk øye på hvem han var: ‘Jeg er en orm og ikke et menneske’ Salme22:7. Det var ormen Jesus som døde på korset. Mennesket Jesus døde etter at Gud forlot ham. Akkurat som med Adam. Jesus kunne ikke leve evig, han hadde jo ikke spist av Livets tre, og derfor døde han like etter å ha blitt forlatt av Gud.
  3. Jesus ble reist opp fra de døde. Etter å ha dødd som slangen – den gudsforlatte Jesus var blitt identisk med Satan som slangen. Da Jesus døde, døde Satan. Men Faderen elsket Jesus. Jesus var forskjellig fra Satan, og Faderen reiste Jesus opp fra de døde. Den Jesus som stod opp, var den samme som den som døde. Med én forskjell: Han gikk gjennom stengte dører. Kort sagt: Han var ikke lenger bundet av dikotomiene. Rett/galt. Godt/ondt. Den oppstandne Jesus Kristus var et fullkomment menneske. Eva hadde seiret.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *