Kamp

Så har man mottatt tilgivelse fra Gud, og ikke bare det, man er blitt forlikt og har fått blanke ark og fargestifter. Og man står i forlikelsens tjeneste og ber folk om å la seg forlike med Gud. Vel og bra. Da blir alt bra igjen her i verden, ikke sant? Guds rike går fram på alle fronter og hjelper menneskene ut av elendigheten? Gud har sendt sine barn ut i verden for å forlike verden med seg selv. Men djevelen, baktaleren, har gått til motangrep.

Vi så i stykket om tilgivelsen hvordan Gud føder nye guder i menigheten. Først ved en Jesus som forkynner evangeliet og deretter ved en Maria som føder og gir kjærlighet til de nye kristne. Djevelen setter sitt motangrep inn på disse to rollene, og fremgangsmåten er velkjent. Ifølge Efeserbrevet angriper djevelen de kristne på fem steder. Disse stedene har Gud gitt sin rustning til å bevare, en rustning den kristne ifører seg én gang for alle i og med dåpen. Derfor er det maktpåliggende for djevelen å få den kristne til å vente med å bli døpt.

  1. Sannheten er beltet om livet. Guds Ord. Djevelen lyver om Bibelens troverdighet. Får han den kristne til å vakle her, står denne i fare for å miste det nye livet. Tvilen kommer inn.
  2. Rettferdigheten er brynjen. Gud er forlikt. Kristus har dødd menneskenes død. Djevelens budskap er: Gud er forlikt. Nesten.
  3. Evangeliet er sko på føttene. Guds rettferdighet gjelder ikke bare alle andre, den gjelder også meg. Djevelen forteller at Guds rettferdighet er oppbrukt, fordi syndene er for store eller gjort for ofte.
  4. Troen er skjoldet. Tilliten til at Gud hjelper sine barn i alle situasjoner. Djevelen forteller at Gud vil svikte sine barn, særlig hvis de ikke oppfører seg pent.
  5. Frelsen er hjelmen. Dåpen. Dette er førstelinjeforsvaret den kristne får av Gud mot demoniet og verden. Djevelens kjekkeste løgner her er at dåpen ikke gjelder fordi man ble døpt som barn, det er bare troendes dåp som er dåp, man ble døpt av en vantro, man tror bedre nå og så videre. Å få den kristne til å forkaste dåpen er djevelens listigste våpen, for da kan han angripe alle de andre delene av rustningen helt fritt.

På alle disse stedene setter djevelen inn støtet, vel vitende om at han ikke kan slå ihjel en kristen. Han kan bare få den kristne til å vakle så han ikke taler som han bør. For den kristnes offensive våpen er Åndens sverd, Guds Ord. Dekket bak Guds fulle rustning er det talte ordet nok til å slå mennesker og djevel på flukt.

Så hvordan gjøres dette i praksis? Det vi skal huske på da, er Paulus’ hensikt med Efeserbrevet. Paulus har brukt brevet til å fortelle hvordan Kristus frelser verden gjennom menigheten, hvordan menigheten består av menn, kvinner og barn, og hvordan forholdet er mellom disse. Menigheten består ikke av en masse privatpersoner som tror på det samme. Menigheten er ett legeme, en enhet, med ett hode. Og menighetens hode er Kristus.

Så når Efeserbrevet avsluttes med oppfordringen om å ta på seg Guds fulle rustning, er allusjonen til Herren i Jes59:15-18 komplett: ’15 Sannheten ble borte. Den som holdt seg fra det onde, ble plyndret. Herren så det, og det var ondt i hans øyne at det ikke var noen rett. 16 Han så at ingen trådte fram, og han undret seg over at ingen førte hans sak. Da hjalp hans arm ham, og hans rettferdighet støttet ham. 17 Han kledde seg i rettferdighet som en brynje, og frelsens hjelm satte han på sitt hode. Han kledde seg i hevnens klær og svøpte seg i nidkjærhet som i en ytterkappe. 18 Etter deres gjerninger vil han gjengjelde dem, med vrede over sine motstandere, med hevn over sine fiender. Fjerne kyster vil han gjengjelde det de har gjort.’

Når menigheten slåss, er det Gud som slåss. Og når Gud slåss, bruker han menigheten. Derfor går det kontinuerlig kommunikasjon mellom Gud og menighet: Ef6:18 ‘Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige.’ Det er altså bare én eneste oppgave den kristne har etter å ha ikledd seg rustningen – vi vet at verbet ‘ikle’ står i aorist, det er noe som skjer en gang og dermed ikke gjøres flere ganger – den eneste tingen en kristen derfor gjør til enhver tid, er å be i Ånden. Dermed er det Gud selv som forsvarer seg med belte, skjold, brynje, sko og hjelm. Og det er Gud som svinger sverdet hver gang en kristen åpner munnen.

Forlikelsen

Så har man mottatt sin tilgivelse, man har fått Den Hellige Ånd, og er i stand til å tilgi andre. Da skulle alt være bra? Og som vi vet, er ikke så tilfelle. For selv om alt skulle gå bra heretter, er det et levd liv i forkant. Valg som er tatt. Broer som er brent. Hva er mulig å gjøre med det? Må man tilgi og glemme det som var, eller er det en annen vei. Tilgi og rette opp? Jeg ønsker her å peke på veien til gjenopprettelse. Eller forsoning. Så hvordan retter kjærligheten opp livet. Hvordan skjer gjenopprettelsen av de mellommenneskelige forholdene som gikk galt?

Gud viser en vei alt i 1M3:21: ‘Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem’. Menneskene hadde kledd seg i fikenblader. Som klødde. Så hva gjorde Gud? Hva ble løsningen? Det er dette som danner malen for opprettelsen, forsoningen. Forsoningen er nemlig helt nødvendig. For der tilgivelsen har som viktigste oppgave å ta bort raseriet fra den som er forulempet, må det forsoning til for å fungere. Vi må fortsette å leve sammen med dem som har ødelagt for oss. Enten må vi risikere at de fortsetter og overkjører oss, at de fortsetter og gjør ting vi ikke liker. Eller vi må unngå dem. I første tilfellet blir tilgivelsen bare en vei til å gjøre seg selv til en dørmatte for andre til å tråkke på. Å unngå alle dem som har gjort en ondt, gjør den tilgivende personen til en flyktning.

Dørmatte eller flyktning. Pest eller kolera. Men det var ikke slik Gud ville at tilgivelsen skulle praktiseres. Kjærligheten starter med at en elsker seg selv, og man kan ikke elske seg selv og samtidig la andre mennesker ødelegge en. Løsningen ligger i å praktisere det man måtte gjøre for selv å få tilgivelse. Det grunnleggende nivået i tilgivelsen, er offeret. Det må koste noe. Billig nåde er ikke nåde, bare billig. Og her er vi tilbake til teksten som danner utgangspunktet for dette stykket. Gud ofret et dyr, kan hende to. Hvorfor ofret Gud? Det var jo ikke hans problem. Det var han som menneskene hadde forbrutt seg mot. Vår naturlige religiøse forestillingsverden sier oss at vi må ofre noe for å bli venner med en sint og fjern guddom. Opp gjennom historien har det blitt blotet, ofret og slaktet dyr og mennesker for å blidgjøre guden. Så ikke med den Levende Gud. På samme måte som oss, når vi har tilgitt en annen, når vi står i et dilemma mellom å bli dørmatte eller flyktning; på samme måte stod Gud i dette dilemma. Hvis Gud bare satte en strek over det, ville menneskene fortsette å gjøre mot Guds vilje. Og Gud kunne ikke bare unngå menneskene. Gud kunne ikke gjøre seg til flyktning. Så det var ikke bare menneskene som hadde et problem, Gud hadde et problem også. Akkurat som når to mennesker har en sak seg imellom.

Det er ikke bare offeret, med forbilde i Gud, som har problemet. Også overgriper, i dette tilfellet mennesket, har problem. Offerets problem er dørmatte/flyktning-problematikken. Overgripers problem er kulde/avstand. Kulde, fordi kjærligheten er død som følge av overgrepet. Avstand, fordi offeret må holde seg unna overgriper.

Ironisk nok er det ikke så uvanlig at en overgriper ikke skjønner sin rolle i offer-overgriper-dynamikken. Han merker at forholdet til den andre er ødelagt, og legger skylden på offeret for at offeret er så slem mot ham. Dette utgjør en kompliserende faktor, hvor øyne for øye, tenner for tann- løsningen som følger, gjør at overgriper i neste omgang blir et offer. Når et offer trekker seg unna sin overgriper, skjer det heller ikke sjelden at overgriper ikke skjønner hva som skjer, og følger etter. Slik oppstår stalking-problematikk.

Gud viser i teksten hvordan man kan løse slike problemer. I stedet for å stå på krava, kommer offeret overgriperen i møte. Overgriper skjønner uansett som oftest ikke, offerets perspektiv. Det første Gud gjør er å ofre ett eller flere dyr og lage klær til sin overgriper. Det neste Gud gjør er ‘Så viste Herren Gud ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av.’ 1M3:23. Grunnen til at Gud ikke bare lot menneskene fryse ihjel, var at Gud er kjærlighet. Det at menneskene, overgriperne, hadde mistet sin kjærlighet i overgrepet, medførte jo ikke at offeret, altså Gud, mistet sin kjærlighet. Dette er det veldig viktig å være klar over: Å bli umenneskelig behandlet, gjør ikke at du som offer må behandle overgriper umenneskelig. Gjør du det, blir du selv en overgriper. Offerets styrke ligger i offerets valgmulighet. Offeret trenger ikke korrumpere til overgripers nivå, og her ligger selve løsningen.

Etter å ha kommet sin motstander i møte, opptrer Gud som dommer. Han bortviser ovrergriper. I stedet for at offeret må flykte, er det overgriper som må bort. Dette viser at forsoning ikke medfører at et menneske må leve sammen med sin overgriper. Tvert om, må det komme til et skille. Men skillet kommer etter at overgriper på en begripelig måte har fått erfare offerets kjærlighet. Vi har et eksempel på dette fra amerikansk rett. En mann hadde forgrepet seg på en jente, drept henne, og retten hadde kommet til at han skulle sone dødsstraff. Jentas foreldre omfavnet morderen og tilga ham hjertelig før han ble ført bort. Dette illustrerer Guds to trinn i forsoningen. Kjærlighet og atskillelse. Som oftest glemmes første trinnet i jusen. Det etableres et skille, og siden overgriper ikke kles med kjærlighet, dør han av kulde. Derfor fører retts- og fengselsvesen i vår verden til en nedadgående spiral av stadig mer hat og stadig mer vold.

Men Gud stopper ikke med å bortvise menneskene. Han lovte at ondskapen som hadde kommet inn i menneskenes verden skulle ta slutt. ‘Fiendskap setter jeg mellom deg [slangen] og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl’ 1M3:15. Det Gud lover er et steg videre fra forsoning. Det er forlikelsen. Ikke bare skal forholdet opphøre å være skadelig, forholdet skal bli restituert. Alt skal bli som før. Hvordan gjør Gud det? Guds vei for forlikelse danner mal for vår vei, akkurat som Guds vei for forsoning dannet mal.

Det som skjer i forlikelsen er totalt fremmed for menneskene, og derfor skal jeg sitere et lengre avsnitt fra Bibelen om dette: 2Kor5:14-21: ’14 For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet dette er avgjort: Én er død for alle, og derved har de alle dødd. 15 Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem. 16 Så kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet. Har vi òg kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham nå ikke lenger slik. 17 Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. 18 Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste. 19 Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. 20 Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! 21 Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.’

For Gud ga seg ikke med forsoningen. Han viste sine motstandere kjærlighet og kledde dem. Så sendte ham overtrederne bort, og ga dem et levebrød. Dette er så langt vi mennesker strekker oss. Gud strekte seg lenger. ‘Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser.’ Visst hadde Gud stengt menneskene ut av hagen. Men nå gjør Gud noe intet menneske ville funnet på. For å holde oss til bildet fra den amerikanske rettssalen: Der foreldrene viste kjærlighet og så lot den straffedømte motta giftsprøyta, der viste Gud den samme kjærligheten, og gikk så inn i kammeret og mottok giftsprøyta i stedet for den straffedømte. Dermed var straffen sonet, og ingen rettspraksis i noen del av verden forlanger den samme straff å bli sonet to ganger. Så den straffedømte gikk fri. Og Gud døde. Gud var dommer, Gud i Kristus tok straffen. Gud er forlikt, og tilregner ikke gjerningsmannen straffen for ugjerningen. Ugjerningen finnes rett og slett ikke lenger.

Dette er forlikelsen. Ikke å sette en strek over det gale som er skjedd. Nei, Gud gjorde Kristus til synd istedet for oss, ‘for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.’ Dette er de kristnes hovedoppgave her i verden; forlikelsens tjeneste. Kristus har tatt straffen, han gikk til helvete for at vi skulle slippe. Det er bare én forutsetning for at straffangen skal gå fri – han må bytte plass med Kristus i giftkammeret. Hvis han ikke vil ha med Jesus å gjøre, betyr det at han insisterer på å betale sin egen straff selv. Problemet med det, er bare at straffen er sonet. Det er ingen vits i å betale gjelden to ganger, men det er ingen annen vei ut av uføreet enn å forlike seg med Gud. Begynne å snakke med Gud igjen. Begynne å tro at Gud vil en godt. At Gud ikke er overgriperen, men offeret. Og at alt er ordnet, det er en vei inn i Edens hage igjen. Veien er åpen, og veien er Kristus. Dette er hva kristne i all sin ulikhet prøver å fortelle sine medmennesker.

Men hva er vitsen med det, hva har jeg igjen for å forlike meg med Gud? Trenges i det hele tatt forestillingen ‘Gud’ for at jeg skal få et godt liv. Til det vil jeg svare: Tenk etter. Finnes det noe tankesystem, noen religion eller noen filosofi som ikke bare retter opp og forsoner partene slik at det bra igjen, men som i tillegg fjerner hele problemet? Ingen annen kraft enn evangeliet om Kristus som stedfortreder, er i stand til dette. For tenk hva som blir følgen av at et menneske får byttet sine feil og mangler med renheten til Kristus: I stedet for et vanlig menneske, går den kristne rundt som Kristus selv. For 2000 år siden gikk det én Kristus rundt på jorden. Nå går det tusener. Og de gjør det samme som Jesus Kristus. De forliker verden med seg selv. Ved å ha byttet sine overtredelser med Jesu liv, er disse i stand til å utslette overtredelsene som er gjort mot dem selv. I tillegg kan de, i kraft av Jesus Kristus, forlike andre mennesker på vegne av Gud. ‘Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. […] Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!’

Tilgivelse

I essayet om kjærligheten skrev jeg om Guds redningsaksjon for sitt barn, verden. Denne aksjonen gikk langs Guds tredje kjærlighetsnivå. Gud ble menneske, og innførte nestekjærligheten. Menneskene er, som jeg påviste i stykket om døden, fratatt sin kjærlighet, sitt gudsforhold. Nestekjærligheten, som kommer fra Gud, er kjærlighetens førstehjelp blant menneskene.

Gud er kjærlighet. Menneskene mangler kjærlighet, menneskene mangler Gud. Derfor tenker vi som satan. Vi tenker svart-hvitt. Når noe skjer som vi ikke liker, eller når noen gjør noe mot oss som gjør oss ondt, reagerer vi med sinne. Sinne er barriereenergi, og den kanaliseres videre i ulike former for motstand mot den som har gjort noe imot oss. Det vanlige er å ta igjen. Man blir slått – man slår igjen. Litt hardere, så man ikke har noe utestående. For det å ha et slag utestående er bare en invitt til å få flere slag. Så man må sette seg i respekt. Slå igjen. Slå hardere. Kan man ikke slå, finn en annen, infam, måte å ta igjen på. For motiv og smerte er alltid ekvivalent. Tror man.

Den smerte menneskene opplever er alltid lik den smerte som er ønsket påført. Herom er ingen tvil i det naturlige menneske. Derfor tas det igjen etter det opplevde mål, ikke det tiltenkte mål. For tenk bare om det var slik at smerten man ble påført ikke var ønsket? Denne muligheten finnes nemlig ikke. Ikke hos det naturlige, kjærlighetsløse, mennesket. Av naturen slår vi igjen. Uansett. For sikkerhets skyld. Og slik går spiralen nedover. Det eneste som gjør at vi ikke alle er døde av denne reaksjonsmåten, er at det fødes flere mennesker enn dem som drepes.

Må det være slik? Jesus sa nei. ‘Hvis noen slår deg på det høyre kinn, snu det venstre til’. I verdenshistorien det første utsagn om en annen vei, en vei som har blitt latterliggjort mye i tidene som har vært etterpå. Gold Meir sa at prinsippet forutsatte at man hadde et kinn å vende til. Altså, måtte man se bort fra det om man ville leve. Skyt før du selv blir skutt. Bedre ham enn jeg. Prinsippet om å ta igjen like hardt er altså utviklet til å slå før man selv blir slått. Hvordan skal, om det i det hele tatt er mulig, hvordan skal man få en slutt på dette problemet?

Vi ser at problemet skyldes at mennesket har seg selv for øye, uten å kunne se den andre. Problemet begynte i hagen der mennesket åt av treet til kunnskap om godt og ondt. Da frukten var spist, så de at de var nakne. De så sin sårbarhet. Og de så at de andre var like sårbare som dem selv. Altså måtte de først verne seg. De flettet klær av fikenblad. For anekdotens skyld: Da en misjonærvenn av meg fortalte denne historien til et urfolk en gang, et folk som pleide kle seg i blader, kom reaksjonen kontant: ‘Fikenblad! Det klør jo!’ Vel, det første mennesket kledde seg med, var fikenblad. Som klødde. Men den grunnleggende oppgaven til klærne var like fullt oppfylt: De andre kunne ikke se hvor sårbar man var. Førstelinjeforsvar.

Så hopper vi ett kapittel fram i Bibelen, og bivåner historiens første drap. To menn konkurrerte om Guds velsignelse. Den ene brente grønnsaker, den andre brente et lam. Den ene fikk velsignelse, den andre ikke. I stedet for å ta lærdom av den andre angående hva som ga velsignelse, ble Kain sint. Barriereenergi. Han tok tapet personlig, og det var ingen andre der som kunne være årsaken enn – enn Abel. Det hele var Abels feil. Abel hadde stjålet velsignelsen fra ham. Abel var en tyv. Kain hatet Abel for dette. Selv om Gud prøvde å få ham på bedre tanker – han kunne jo bare gjøre som Abel, det var flere velsignelser å få – forble Kain bitter på Abel.

Var det noen sinne Abels intensjon å være slem mot Kain? Nei. Var Abel noen gang slem mot Kain? Nei. Må det være sammenheng mellom følt årsak og faktisk årsak? Nei. Abel var ikke ond, og han gjorde ikke ondt mot Kain. Det var bare Kain som trodde det forholdt seg slik. Og ikke engang Gud klarte å megle Kains hjerte til Abel, slik at forholdet dem imellom ble som før. Her har vi årsaken til at Jesus innfører tilgivelsen. Menneskets intensjoner er ikke onde. Vi vil bare skjule vår sårbarhet, og forsvare oss mot andres aggresjon rettet mot vår sårbarhet. Men som Kain, så er vi blinde for hvordan årsaksforholdene arter seg. Derfor skyter vi før vi selv blir skutt. Derfor slår vi først. Derfor trenger vi å tilgi.

For tilgivelse er ikke å sette en strek over det som har skjedd og gå videre etter å ha ristet hender og hoder. Tilgivelse er å forstå handlingene på bunnen. Forstå, ikke glemme. Det sies at tilgivelse er menneskelig, glemsel er guddommelig. Nei, sann tilgivelse husker alt som har hendt, vet hvorfor, og elsker overgriperen. Ikke på tross av hans handlinger, men på grunn av hans person. Sann tilgivelse er kjærlighet, og nettopp dette er det som menneskene ikke får til. Det er derfor Jesus kom. For å lære oss å elske. For å vise oss veien ut av dikotomiene. For å få oss til å snakke sant om oss selv og våre medmennesker. Og sannheten om vår neste er like komplisert som sannheten om oss selv. For å forstå hvordan det hele henger sammen, må vi få bygget opp relasjonen til vår neste. Og det er umulig. Så hvordan gjør Jesus det umulige? Hvordan bygger han kjærlighet?

Det er tre kjærlighetsnivå av Agape. Agape er Guds kjærlighet. Mennesket kjenner til vennskap, erotikk og heterofili/homofili. Ingen av de menneskelige kjærlighetene er noe annet enn oppbygging av sitt eget. Agape har den andre for øye. Agape ‘søker ikke sitt eget’, sier Paulus i kjærlighetskapittelet. Det er tre kjærlighetsnivå i Gud, noe jeg kom inn på i essayet om kjærlighet. Men det er også tre nivåer hos menneskene. Det er Agape mellom mann og kvinne i ekteskapet. Det er Agape mellom foreldre og barn, og det er Agape mellom medmennesker.

Jesus bygger kjærligheten inn i menneskeheten på det tredje nivået. Som Kristus velger han ut sine apostler, sender apostlene ut for å velge ut ytterligere noen mennesker. Her kommer Bibelens begrep ‘Utvalgte’ inn i bildet. Kristus velger ut noen mennesker på jorden. Disse kaller han ut. Derfor kalles de ‘de utvalgte’, som han har rukket å kalle ut, disse kalles for ‘de utkalte’. Det bibelske begrepet for ‘de utkalte’ er ‘ekklesia’. Ikke alle utvalgte er utkalte, men alle utkalte er utvalgte.

Ekklesia består av menn og kvinner. Disse har to ulike roller, de er utkalt til to forskjellige oppgaver: Kvinnene i Ekklesia kalles ‘bruden’. Disse har sitt forbilde i Maria, Jesu mor. Mennenes rolle i Ekklesia er det Paulus kaller Mysteriet. Deres forbilde er Jesus Kristus selv. Jeg vil fortelle litt om hvordan Jesus bruker Ekklesia til å føre kjærlighet, og dermed tilgivelse, inn i verden.

Som vi vet, er Agape, den guddommelige kjærligheten ukjent for menneskene. Den gikk tapt i syndefallet. Gud føder menneskene på nytt. Joh.3:5-6 ‘Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden er ånd.’ Bli født av vann – hva er det? Hvis vi ser i konteksten, er det klart at Jesus viser til Johannes, døperen. ‘Vann’ er et begrep som innebærer ‘loven’. Johannes kalte menneskene til omvendelse, til et liv der loven får praktisk anvendelse. Folk kom i hopetall for å bli døpt. Johannes’ dåp var todelt. Først bekjente de sine synder, og så ble de døpt, de fikk syndsforlatelse. Da skulle alt være i orden, skulle man tro. Men Jesus innfører et nytt element. Ånden. Vel og bra å være tilgitt, men når man deretter blir fylt av Agape, av Ånden, da står man i posisjon til å tilgi selv. Å tilgi er guddommelig. Det er kjærligheten som tilgir.

Jesu tilgivelse foregår på denne måten: Først bekjenner man sine synder for Jesus. Så føder Gud mennesket på nytt. Og det er her Ekklesia kommer inn i bildet. For i dag lever ikke Jesus på jorden. Og det menneske som må fødes på ny, fødes av Gud. Akkurat som Jesus ble unnfanget av Den Hellige Ånd og født av Maria. Dette er grunnen til at Ekklesia i dagligtalen kalles ‘Kirken’ eller ‘Menigheten’. Denne gruppen av mennesker som selv er født på ny, er i realiteten Mariaer og Jesusser som samles for å bygge opp kjærligheten i mennesker som har kommet til erkjennelsen av at de har handlet dårlig mot andre mennesker. Merk at en forutsetning for å motta kjærlighet er nettopp denne selvforståelsen, at en ikke fortjener nåde.

Noen kirkesamfunn har organisert dette i skriftestol og nonnevesen. Men det er som oftest funksjoner som ikke følger prestekjole og nonnedrakt, det følger det gjenfødte menneske. Og det gjenfødte menneske er henholdsvis mann og kvinne. De kristne menn har til oppgave å gå rundt og tilgi dem som forfølger dem. Forfølgelse er den naturlige følgen av å være kjærlig i en verden full av hat, og siden verden forfulgte Jesus, vil den også forfølge dem som blir som Jesus. At vi tilgir våre forfølgere, betyr ikke at vi setter en strek over ondskapen og lar det skure. Tilgivelse betyr at den som forfølger oss, involverer seg i Agape. Enhver som er ond mot en kristen mann, utsetter seg for kjærlighet. Hvis han innser at det han gjør er galt, vil Jesus i den kristne, tilgi ham, og han er meget nær å selv bli en kristen. Men han er ikke kristen bare fordi han er blitt tilgitt. Han har ikke møtt kjærligheten enda, til tross for at nåden han har møtt er myk og kjærlig. Kjærligheten er ikke blitt internalisert.

Her kommer Maria inn i bildet. Den kristne kvinne. Som overøser den onde, tilgitte synder, med uendelig godhet, uten tanke på seg selv. Maria som bærer det håpløse mennesket som forfølger de kristne som om hun bærer på et barn. På denne måten føder Mariaene nye Mariaer og Jesusser som blir forfulgt av nye mennesker som ikke kjenner Kjærligheten. Og slik vinner kjærligheten seier i en verden full av hat. Jesus seirer ved å tape. Ved å tilgi.

Døden

Døden beskrives første gang i historien i 1M2:17. ‘For den dagen du eter av det, skal du visselig dø.’ Dette var Guds advarsel til mennesket om konsekvensen av å spise av ‘treet til kunnskap om godt og ondt.’ Som sagt, så spist, og mennesket døde ikke. De ble bare kastet ut av hagen. Hvordan skal vi forstå dette? Lyver Gud?

Vi har muligheten for at vi ikke forstår rett hva det vil si å dø. Er død det motsatte av liv? Som jeg viste i essayet om kjærlighet, er svart-hvitt-motsetningene, dikotomiene, de forhold som er enten eller – de er ikke en del av Guds gode skaperverk. Skaperverket var godt, ikke i motsetning til ondt, men i betydning uendelig kjærlighet. Ondt-godt, liv-død, rett-galt – alle disse dikotomiene kom som følge av syndefallet. Det var en følge av at kjærligheten ble tatt ut av skaperverket. Treet ga kunnskap om godt og ondt, et begrep menneskene ikke trengte, men som kunne utledes av skaperverket. Den eneste gyldige dikotomien i skaperverket var lys-mørke. Natt og dag, om du vil. Og det var denne viten slangen brukte til å overbevise menneskene om at Gud ville de skulle leve i et kunnskaps-mørke. Dermed møtte menneskene den mørke Gud. Skaperverkets todeling i lys og mørke fikk styre hvordan mennesket tenkte om skaperen, ikke bare om skaperverket. Kilen var satt og kunnskap om godt-ondt var plutselig blitt en god frukt å ete av; Kvinnen trodde at denne kunnskapen var kjærlighet.

Hvordan skal vi vite hva det er å dø i Guds forståelse av ordet? Vi vet at ‘død’ er motsatt av ‘liv’ i vår kjærlighetsløse verden. Men hvis Gud er kjærlighet og Gud er liv, må det å miste kjærligheten være det samme som å miste livet, eller å miste Gud om du vil. Altså er Guds forståelse av ‘død’ det samme som å miste Gud. Og det var det som skjedde.

Vi leser fra 1M3:7 om den umiddelbare konsekvensen dette fikk: ‘Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne.’ Kjærlighet har alltid den andre for øye. Ved å plutselig legge merke til seg selv, blir det klart for alle at konsekvensen av handlingen var å miste kjærligheten. Definisjonen på ‘død’ er altså ikke ‘det motsatte av liv’. Død er bortfall av kjærlighet. Og mennesket døde virkelig den dagen. Mennesket var ikke skapt til å leve evig. Dette var en mulighet de hadde ved å spise av et annet tre. Og dette treet kunne de fritt ete av; ‘livets tre’. 2M3:22. Gud visste at hvis menneskene nå spiste av livets tre, ville den kjærlighetsløse skapningen mennesket nå var blitt, leve evig. Verden ville bestå av levende døde.

Gud gjorde to ting den dagen, og så ga han et løfte. Gud kledde menneskene i dyreskinn. Og han stengte dem ute fra hagen. En veganers store mareritt: Først drepe dyr, og så nekte folk å spise frukt. Spøk til side – det var ikke en ond handling. Løftet som Gud ga, var til kvinnen, hun som ble lurt av slangen. Hennes ætt skulle knuse slangens hode. Slangens hode var satan. Kvinnen skulle få hevn, og det var kvinnens avkom, ikke mannens, som skulle hevne henne.

Satan skulle ikke dø. Satan hadde forlatt Gud, og dermed forlatt kjærligheten. Satan var derfor allerede død. Det var derfor han kunne lure kvinnen. Satan skulle knuses. Han skulle tilintetgjøres. Miste livet. Så hvordan skulle det gå til?

Kvinnens ætt skulle være en mann som stod der Adam falt. Denne mannen måtte ha alle Adams egenskaper, og denne gangen skulle ikke mennesket falle. Jesus vant ikke seier fordi han var Guds Sønn; også Adam kalles i Bibelen Guds sønn. Grunnen til at Adam falt første gangen, var at han fikk drahjelp av Eva. I stedet for å være Adams hjelp, tok hun Adams plass, og miseren var et faktum. Jesus skulle seire alene. Evas hevn var derfor at hun skulle være alene om å seire der hun tapte første gangen. Da Jesus seiret, var det Eva som seiret, ikke Adam. Adam hadde ødelagt menneskeslekten, ikke Eva. Som vanlig når Gud ordner opp i ødelagte relasjoner, benytter han seg av kjærligheten. Og kjærligheten er alltid relasjonell. Adam feilet, ja. Men han var ikke alene. Og der Adam tabbet seg ut, ville Eva seire.

Eva seiret. Hvordan seiret hun? I Jesus. Jesus gjorde tre ting:

  1. Han holdt budet. Der Adam åt av frukten, holdt Jesus hele loven. Loven som da hadde blitt utvidet fra forbud mot å spise frukt, til fem svære mosebøker.
  2. Han døde. Jesus var i kjærlighetsforhold til Faderen. Da Jesus ble forlatt av Gud, opplevde han det samme som Adam, han fikk øye på hvem han var: ‘Jeg er en orm og ikke et menneske’ Salme22:7. Det var ormen Jesus som døde på korset. Mennesket Jesus døde etter at Gud forlot ham. Akkurat som med Adam. Jesus kunne ikke leve evig, han hadde jo ikke spist av Livets tre, og derfor døde han like etter å ha blitt forlatt av Gud.
  3. Jesus ble reist opp fra de døde. Etter å ha dødd som slangen – den gudsforlatte Jesus var blitt identisk med Satan som slangen. Da Jesus døde, døde Satan. Men Faderen elsket Jesus. Jesus var forskjellig fra Satan, og Faderen reiste Jesus opp fra de døde. Den Jesus som stod opp, var den samme som den som døde. Med én forskjell: Han gikk gjennom stengte dører. Kort sagt: Han var ikke lenger bundet av dikotomiene. Rett/galt. Godt/ondt. Den oppstandne Jesus Kristus var et fullkomment menneske. Eva hadde seiret.

Kjærlighet

I essayet om ekteskapet kom jeg såvidt inn på de ulike motivasjonsfaktorene menneskene har for konstruktiv samhandling. Jeg snakket om hvordan et handlende subjekt ‘vi’ bare kunne utøve god tvang i den grad dette ‘vi’ hadde individuell kjærlighet til objektet. Kjærlighet er altså forutsetningen for et fungerende samfunn. Så hva er da kjærlighet?

Jeg snakker om den kjærligheten som Paulus beskriver i Bibelens kjærlighetskapittel. 1Kor.13. ‘Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort.’

Det er til sammen tre nivåer i kjærligheten. Beskrivelsen fra kjærlighetskapittelet er felles for dem alle. De tre nivåene finnes i guddommen, men også mellom mennesker.

  1. Faderen – Sønnen | Mann – Kvinne
  2. Gud – Verden | Foreldre – Barn
  3. Kristus – Ekklesia | Menneske – Menneske

La oss starte øverst i kjærlighets-hierarkiet. Aller først, det guddommelige forbildet for ekteskapets kjærlighet, nemlig forholdet Faderen og Sønnen. ‘Jeg og Faderen er ett’, sier Jesus ett sted, mens det et annet sted står om Adam og Eva at ‘de to skal være ett kjød’. I essayet om ekteskapet påpekte jeg at det å være ett kjød, ikke utelukkende betød å ha sex, det innebar også mental og åndelig enhet. Slik er det også med Gud. Faderen og Sønnen er ett. De har et sosialt fellesskap. De har et åndelig fellesskap i Den Hellige Ånd. Og de har et produktivt fellesskap, et fysisk fellesskap. Så hva er resultatet av Guddommens fysiske fellesskap, hva er deres kjærlighetsbarn, om du vil? ‘I begynnelsen skapte [bara] Gud [Elohim] himmelen og jorden […] og Guds Ånd svevet over vannene.’ 1M1:1-2. Guds kjærlighetsbarn er himmelen og jorden. Verden.

‘Bara’ betyr å skape ut av ingen ting. I menneskets verden har vi bare ett eneste forhold som ligner, og som kan sette oss på sporet av hva ‘bara’ innebærer. Det er unnfangelsen av et nytt menneske. Resultatet av den ekteskapelige kjærligheten. Gud skaper uten å bruke noe til å skape med. Det betyr at det som Gud her skaper, er født av Gud, det er guddommelig. Verden er altså et uttrykk for den guddommelige konsepsjonen mellom Faderen og Sønnen. Verden er Faderens barn, unnfanget av Sønnen i kjærlighet – i Ånden.

Gud sa: ‘La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse.’ da han planla mennesket i 1M1:26. Og videre i vers 27: ‘I Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.’ Vi vet at Sønnen ble født som en mann, Jesus Kristus, og han dermed er Guds maskuline side. Altså utgjør Faderen Guds feminine side. At Faderen også er et maskulint begrep, forvirrer kanskje, men ser vi etter, opptrer guddommen på denne måten konsekvent i Bibelen. ‘Fader’ er et patriarkalsk begrep, og er ikke det samme som far.

Dette viser oss det grunnleggende nivået i menneskets kjærlighet. Mellom mann og kvinne i ekteskapet finner vi den skapende kjærligheten. Den kjærligheten som er selve motoren i forholdet. Som fører til felles prosjekter, arbeid og barn.

Dette fører oss til det andre nivå i Guds kjærlighet: Gud elsker verden, sitt ektefødte barn. ‘For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes men ha evig liv.’ Joh3:16. Dette er årsaken til at Jesus ble født. Faderen og Sønnen hadde mistet sitt barn, verden. Antakelig er dette en kjærlighet bare foreldre kan kjenne seg igjen i. Når barnet deres har gått seg bort i livsfare – leker på veien eller har kommet borti narkotika. Normale foreldre gjør alt som står i deres makt for å redde barnet fra den sikre død – fra fortapelsen. Og her har verden rotet seg bort og står i fare for å dø, og Faderen og Sønnen kommer sammen i kjærlighet – i Ånden, og rådslår. Barnet er i fare. Noe må gjøres.

Gud blir enig med seg selv, og Gud reagerer feminint og maskulint. ‘For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes men ha evig liv.’ Joh3:16 Faderen reagerer feminint, og sender Sønnen i fronten. Sønnen redder verden ved å risikere livet. Dette er en typisk maskulin reaksjon. Sønnen kan bare redde verden ved å dø selv, og det er Sønnen villig til. Som med et barn som har rota seg bort på motorveien. Barnet kan reddes, men det er livsfarlig å gjøre det. Redningsoperasjonen igangsettes. Den Hellige Ånd besvangrer Maria, og hun føder Sønnen inn i verden som Jesus. Gud har infiltrert verden. Målet er å dra alle til seg. Dra verden til seg. Få verden til å snakke med Gud igjen – tro på ham; Få kontakt med barnet som har kommet bort. Ennå i dag snakker Gud med verden, og Gud redder verden, menneske for menneske. Én og en. Ut i veien, lete opp og bære i sikkerhet før de blir overkjørt. Noen vil ikke høre, går bort og dør. Men mange reddes. Gud elsker sin verden. På denne måten. Og så baktales Gud som en djevel som dreper sønnen sin på korset. Til tross for at Jesus var klokkeklar på sin rolle: ‘Ingen tar det [livet] fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen.’ Joh10:18.

Hva som faktisk skjedde der på korset, var Guds skilsmisse. Faderen gikk fra Sønnen, og det ble mørkt i verden i tre timer. Jesus døde ikke av korsfestelse. Jesus døde fordi Gud hadde forlatt ham. Sønnen døde fordi Faderen gikk fra ham. Jesus døde av kjærlighetssorg. Alt fordi han elsket verden høyere enn sitt eget liv. Og Faderen elsket verden høyere enn Sønnen.

Det er her vi kommer til hvordan selve redningsaksjonen finner sted. Vi er kommet til tredje nivået. Kristus og Ekklesia. Jesus Kristus er, som nevnt, Gud og menneske samtidig. Han er menneske for å kunne forholde seg til menneskenes verden. Og han er Gud, fordi han er Sønnen. Men redningsaksjonen går ut på ‘å dra alle til meg’. Derfor må menneskene bli Gud. Men var ikke menneskene Guds ektefødte barn? Når opphørte verden å være guddommelig? Det er dette som var den store ulykken: Barnet hadde kommet seg bort. Det hadde ikke opphørt å være Guds barn, det var bare begynt å lytte til noe som lignet på Gud, men som ikke var Gud, og som ikke ville verden vel. Så, hvis Gud som er god har skapt alt som er, hvordan kan da en slik ond kraft eksistere. En anti-Gud som taler som Gud, men som vil ødelegge det Gud elsker? Har Gud skapt det onde?

La oss se på hvordan Bibelen beskriver den onde i 1M3:1-5. Først presenterer slangen en fordreining av Guds utsagn. Dette lurte kvinnen til å lyve i forsvar. Så presenterer han en direkte løgn som gjør Guds advarsel om død om til noe attraktivt for kvinnen. Slangen skapte kognitiv dissonans, og ledet kvinnen til å tro at det motsatte av Guds bud, var bra for menneskene. Ingen ting av de forhold som var til stede, var onde. Ikke slangen, ikke treet, ikke mennesket, ikke talen og ikke forbudet. Alt var godt. Resultatet av handlingen var ondt. Hvordan oppstod det onde?

Det onde, forstår vi her, oppstår ikke av seg selv. Genuin ondskap finnes ikke. Ondskap er godhet som har blitt fordervet, som har mistet kjærligheten. Hva var det som ikke var til stede i fortellingen? Gud. Gud er kjærlighet. Hadde feilen skjedd om Gud hadde vært der? Nei. Så hvorfor var ikke Gud der? Fordi Gud hadde satt mannen til å vokte hagen. Hvorfor var ikke mannen der? Kvinnen hadde tullet seg bort. Kvinnen var mannens hjelp, og skulle jobbe i lag med mannen. Men siden kvinnen fikk det for seg at hun kunne gjøre alt mannen kunne, var hun alene mot trusselen. Der hun skulle hjulpet mannen i kampen, lot hun seg overliste av slangen. Hva var det som manglet i slangens ord? Logisk konsistens. Hadde mannen latt seg narre av slangen? Nei. Men mannen stolte på at kvinnen var lojal, og tok det kvinnen ga ham å ete. Veien til mannens hjerte går gjennom magen. I stedet for å stole på sin viten, tenkte han, «skitt au, hun har spist og lever. Jeg tror på det jeg ser. Frukten er ikke farlig.» Hadde slangen gått på mannen først, ville mannen simpelt hen ikke tatt noen sjanse.

Ondskap er fordreid lys – Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. Mørke finnes i skaperverket. At Satan talte i en skapning, viser at han prøvde å forestille Gud uten å være det. Satan var lys med mørke i, for Satan var en skapning. Gud må nødvendigvis være forskjellig fra sin skapning. Og Gud er lys. Ondskap er fordreid tale – Slangen stilte spørsmål ved Guds tale på en måte som inneholdt en direkte løgn om hva som var sagt. Ondskap er å snu opp ned på tilværelsen. Det farlige blir attraktivt. Det gode blir heslig. Ondskap tar bort nyanser, og etterlater mennesket med en verden i svart-hvitt. Ondt-godt-dikotomien er en følge av ondskap. Guds skaperverk var godt. Godt, ikke i motsetning til ondt, men godt i betydning en uendelig variasjon av kjærlighet. Ondt fantes nemlig ikke på skapelsesdagen.

Måten Jesus redder verden på, er ved å bli en ‘neste’. Han redder oss ikke som en gud, men som menneske. Det er nestekjærligheten Jesus praktiserer. Han drar først til seg tolv apostler. Redder dem ut fra faren. Så gir ham dem beskjed om å gjøre det samme med andre mennesker. Nestekjærligheten må derfor ikke forveksles med mellommenneskelig sosial omgang. Det er fortsatt snakk om kjærlighet. Den kraft som setter den andre høyere enn seg selv. Som utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. Vi ser at ekte kjærlighet kun finner sted der Gud får prege mennesket. Og det er på dette nivået det skjer. For det mennesket hadde mistet, var kjærligheten. Og det var kjærligheten Jesus kom for å gi oss tilbake. Vi trodde på Gud, hadde et håp om at Gud ville hjelpe oss å finne veien tilbake til Gud. Men vi hadde mistet Gud. Han som vi hadde mistrodd så vi spiste av frukten. Da slangen hadde lurt oss. Vi hadde mistet kjærligheten. Så kom Gud til oss. Gud er kjærlighet. Kjærligheten kom til oss i et menneske, en neste. I Jesus. Og han viste oss kjærlighet. For kjærligheten faller aldri bort.

Ekteskapet

I essayet «Seksuell logikk» kom jeg fram til at det allerede fantes en samarbeidsarena som ivaretar kravet til samtidig feminin og maskulin etterrettelighet i forskningen. Jeg snakker om ekteskapet. Og det store spørsmålet er da: Hva kan et papirark makte i et samfunn hvor feminismen lærer kvinner at de kan gjøre alt som menn gjør, og vice versa? Får vi et godt samarbeid om sannheten, langs aksen mann og kvinne, bare ved å gå opp og ned kirkegolvet? Vi må gå ganske radikalt til verks.

Som vist i mine forrige essays, ligger svarene på de store spørsmålene i teologien. I «Krea» påviste jeg teismens overlegenhet over de andre livssynene. I «Seksuell logikk» viste jeg hvordan mennesket og Skaperen var logisk kongruente. Derfor bruker jeg frimodig Bibelen som kilde til videre arbeider.

Jeg tar utgangspunkt i 1.Mosebok 2. Mannen ble skapt først, kvinnen ble formet av mannen. Så står det, i 2M:22-24: «Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles isja (manninnne) for av isj (mannen) er hun tatt. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de skal være ett kjød.»

Aller først: Dette er Bibelens hovedtekst om ekteskapet. Teksten har gjennom tidene utgjort den grunnleggende forståelsen av hva ekteskapet var tenkt å være, hva det er og hvordan det skal inngås.

Hvorfor skapte Gud mennesket som kjønn? Jeg finner én begrunnelse i guddommen, den har jeg allerede tatt opp i de to nevnte essays. Men det finnes også en begrunnelse i selve skaperverket, 1M2:18: «Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.» Skaperverkets hensikt med kjønnene er altså todelt:

Mennesket er sosialt – det er ikke godt for mennesket å være alene. Menneskets sosiale egenskaper retter seg både mot omgivelsene og mot seg selv. En ytre og en indre sfære. Mennesket klarer ikke oppgaven alene. Oppgaven som er beskrevet i 1M1:26: «De skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden.» De må være mange for å kunne gjøre dette, for å kunne råde over skaperverket. Alene er mennesket hjelpeløst mot naturen. Mennesket trenger hjelp. Og mennesket trenger hjelp av mennesker.

Her kommer det inn i bildet et annet behov som er like viktig for mennesket som det å få hjelp i arbeidet. Mennesket må kunne speile seg i det andre mennesket. Den andre må være menneskets like. Dette innebærer ikke bare at den andre personen må være et menneske, men det innebærer at den andre personen må gi gjenklang i menneskets indre liv. Og det på alle nivåer i menneskets liv. Fysisk, psykisk og åndelig.

Så hvordan skal skaperen få til å kombinere disse to sosiale nivåene i ett menneske? Hvordan skal det mennesket som mennesket skal ha som sin like, både kunne jobbe på likefot i skaperverket, samt kunne speile mennesket fysisk, åndelig og mentalt? Måten Gud løser dette på, beskrives i skapelsesmyten på et vis som er lett å overse, men som er meget viktig, skal vi forstå kjønn og ekteskap som relevante størrelser. Vi leser fra 1M2:21. «Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen.» Mennesket var alt formet «av landjordens støv, og [Gud Herren] blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.» (1M2:7) Mennesket var altså blitt til på nesten samme måte som det øvrige skaperverket. Forskjellen på mennesket og dyrene for øvrig var livets ånde. Mennesket var en levende sjel. Når Bibelen ett sted forteller at dyrets sjel er i blodet, og et annet sted sier «bevar din sjel fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det,» betyr det at Bibelen behandler pulserende blod som liv. Når mennesket ble til en levende sjel, betyr det at mennesket ble noe mer enn et dyr. Det levde – det hadde sjel, men var i tillegg levende. Mennesket var et levende liv. I motsetning til dyrene som var døde liv. Forskjellen var livets ånde; mennesket var et åndsvesen, og på denne måten lik Gud.

Her vil jeg bare skyte inn en liten detalj som kan observeres ved å lese Bibelens skapelsesberetninger i sin sammenheng. Det er vanlig å snakke om Bibelens to skapelsesmyter. Leser vi 2M2:2, ser vi noe interessant: «Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort». Det er altså ikke sant at Gud skapte verden på seks dager og hvilte på den sjuende. Gud brukte derimot seks dager på å sette sammen hvordan skaperverket skulle være, og på den sjuende dagen sa han kort og godt: «Iverksett!» Men mennesket var allerede ment å være mann og kvinne, så da Gud skapte mennesket, skapte han mannen først. Kvinnen formet han av mannen. Hva ligger det så i at kvinnen ble formet av mannens ribben?

La oss se på teksten i lys av moderne kunnskap, og her tillater jeg meg en liten eisegese: En innlesing av budskap i teksten: Gud fjernet biologisk materiale permanent fra mannen, biologisk materiale som mannen kunne leve godt med uten. Dette materialet brukte Gud i sin lab til å bygge et nytt menneske med. Legg særlig merke til hvordan ribbenene er bygd opp. Ribbenene finnes i par. Legg deretter merke til hvordan kroppens DNA er bygd opp. DNA-et ser ut som ribben. Proteiner i par. To strenger med RNA satt sammen. Hva om Gud tok mannens X-side, kopierte den, satte den sammen til en stamcelle, og bygde et nytt menneske ved hjelp av denne basis. Hva får vi da? En ny mann? Nei, vi får en kvinne.

Kvinnen er lik mannen, men hva består da forskjellene i? Bibelen sier «Ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.» Siden Bibelen ikke fastholder den greske forskjellen mellom psyke og soma – dette er to begreper som for Bibelen er det samme – betyr dette at kvinne og mann er psykisk og fysisk like.

La oss repetere nøkkelteksten som jeg tolker her: 1M2:22-24: «Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles isja (manninnne) for av isj (mannen) er hun tatt. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de skal være ett kjød.»

Etter å ha gått gjennom hva skillet mellom mann og kvinne består i og hvordan de kom fra hverandre, går jeg nå over til hvordan de finner sammen igjen. Som så mye annet i teologien går også dette om tre veier.

Først skal mannen forlate sin far og sin mor. Far og mor er et uttrykk for flertallssubjektet. «Vi». Mannen skal altså forlate den gruppen han tilhører. Dette er ikke begrenset til sine foreldre eller den familien han kommer fra. Mannen skal i denne delen av prosessen gå inn i rollen som enkeltsubjekt. Han skal handle på egen hånd, og skal ikke ha med andre mennesker å gjøre overhodet.

Deretter skal mannen holde seg til sin hustru. Legg merke til at kvinnen ikke skal forlate sin far og sin mor. Når Bibelen sier at mannen skal holde seg til sin hustru, innebærer det at han skal bli en del av kvinnens familie. Dette er det meget viktig at mannen er klar over. Han velger ikke bare en kone, han velger nye foreldre.

Og her må vi se på hva som skjer mentalt hos mannen når han knytter seg til konas foreldre. Den nye faren er en mann han aldri har kjent som far, men som han respekterer som den som har gjort kona attraktiv for ham. Den nye faren er faren til den kvinnen mannen elsker. Ved at mannen underordner seg sin nye far, etableres det patriarkalske begrepet fader. Dersom det blir barn ut av ekteskapet, vil mannen ha rollen som far, mannens svigerfar ha rollen som fader. Faderen besitter livsvisdom og kunnskap som både mannen og barna kan ha nytte av, men han har ikke mannens rolle som det subjektet som elsker barnet som seg selv. Denne rollen kan bare mannen og kvinnen, mann og kone, ha overfor barnet. Faderens rolle blir, som patriark, å handle som flertalls- «vi»-et.

Hva blir da rollen mannen får til sin nye mor? Aller først må vi se på likhetstrekket mellom forholdet mannen har til mora, og forholdet mannen har til kona. Fellesnevneren er oksytocin. Dette kvinnelige hormonet produseres både ved amming og ved samleie. Denne usynlige navlestrengen mellom mor og sønn står derfor i veien for et sunt og nært forhold til kona. Mannen må derfor bort fra mora for å kunne knytte seg til kona seksuelt. Den letteste måten å gjøre det på, hvis foreldrene fortsatt er et par, er ved å kutte kontakten med faren. Derfor står det «forlate sin far og sin mor». I den rekkefølgen.

I de fleste kulturer finnes det derfor overgangsriter for de unge mennene. Mennene skal kunne vise seg som autonome personer, uavhengige av sine foreldre, og dermed klare for å starte sin egen familie. Dette er samfunnets måte å kutte sønnenes kontakt med foreldrene på på en måte som ivaretar ynglingenes behov for oppgjør med fedrene uten at fedrene må kjempe på liv og død mot sine sønner. Etter at de unge mennene har bestått prøven, vil de av sine fedre møte anerkjennelse som menn på lik linje med de andre mennene i landsbyen.

Noen bibler bruker begrepet «forbli hos» i stedet for «holde seg til». I dette ordvalget ligger en bestemt tolkning. Bibelteksten er en vanlig tekst i kristen forståelse av ekteskapet, og jeg bruker selv teksten i den betydningen. Men når det å ‘holde seg’ (aktiv) til sin hustru blir synonymt med å ‘forbli hos’ (passiv), har man tolket ekteskapet i én bestemt retning: Nemlig at ekteskapet er lik en ekteskapsinngåelse, og denne må ikke brytes. Dersom ekteskapet, derimot, er en aktiv handling, er ekteskapet inngått i den grad mannen involverer seg i sin hustru. Altså: Når den frigjorte mann retter hele seg imot sin hustru, da har man et ekteskap. Selve kontrakten er bare partnernes sikkerhet for at mannens seksuelle oppmerksomhet er ønsket. Dette viser at den ekteskapelige kontakt langt overgår samleie. Og mannens utroskap er ikke ensbetydende med utenomekteskapelig sengekos. Tvert om er alt konstruktivt virke mellom ektefellene å regne som seksuell atferd. Seksualitet er ikke annet enn skaperkraft, skaperkraften mellom to likeverdige subjekt.

Til sammenligning er en tilsvarende handling rettet mot et objekt, det samme som manipulasjon. Manipulasjon er, rett forstått, ikke noe negativt i seg selv. Det handler bare om å få ting gjort, og er i realiteten hva alle foreldre gjør i større eller mindre utstrekning for å få barna til alt fra å gå på skolen til å spise opp maten. Manipulasjon er en nødvendighet der man ikke har med et likeverdig subjekt å gjøre.

Der manipulasjonen ikke er et resultat av foreldrenes kjærlighet, er den negativ. Ingen kan manipulere andre mennesker eller andres barn og kalle det en kjærlig handling. Disse personene har ingen kjærlighet seg imellom.

Manipulasjon utført av et felles subjekt «vi», av foreldrene imot barnet i fellesskap, eller av patriarken imot foreldre, såvel som barn, kaller vi tvang. Tvang utført på denne måten, er et gode. Tvang utført av et «vi» som mangler kjærlighet i førsteperson, er ond bruk av tvang – det vi kaller «vold». Dette betyr at faderen, patriarken, tvinger sin svigersønn av kjærlighet til datteren. Dermed utgjør faderen kvinnens sikkerhetsnett mot tvang fra mannen. Hun går til matriarken, forteller om sine problemer, og matriarken går til faderen som finner en løsning. Tvang mellom ektefeller kan bare finne sted der den ene opphører å være subjekt for den andre. Men det er ikke bare mannen som kan objektivisere kvinnen og tvinge henne. Dette forholdet virker begge veier, og her kommer matriarken mannen til hjelp. Gjennom oppveksten tok mor seg av problemene gutten ikke visste løsningne på. Mor visste hva som var galt uten at noe ble sagt. Nå har mannen kuttet den navlestrengen, og har ingen å gå til. Men matriarken ser, og matriarken skjønner. For matriarken har vært gjennom de samme problemene i ekteskapet som hun ser det unge paret har nå. Og matriarken vet hvem som kan ordne opp, om hun selv må ta en prat med datteren, eller om hun må få patriarken til å gripe inn.

Det vi skal legge merke til, er at denne dynamikken i ekteskapet er beskrevet før syndefallsberetningen. Det er altså ikke noe ondt eller noe feil i et ekteskap som har problemer. Et problemfylt ekteskap er slik det skal være, det forutsetter ekteskapelige arbeid. Ekteskapet er to mennesker som bygger hverandre opp og som sliper hverandres personligheter slik at de blir bedre mennesker, mennesker som etter noen år er i stand til å gi råd til sine barn når de møter sine ekteskapelige problemer.

Så hva er hensikten? Jo, Bibelens ønske for dem er at paret innenfor de rammene ekteskapet gir, skal være ett kjød. De skal smelte sammen fysisk, psykisk og åndelig. Menneskefiendtlig kristendom har ofte hevdet at dette utelukkende betyr den fysiske sexen, at de skal ha sex i ekteskapet, og ingen andre steder. Basta, full pekefinger, og ikke glem at alt som er kjekt er synd. Vel det står ikke slik i teksten. Der står det at de skal være ett kjød, de skal gå opp i en høyere enhet. Sexen er bare limet som gjør dette mulig for kvinnen. Mannen knytter seg ikke til kona gjennom sex overhodet. Limet som knytter mannen til kvinnen, er simpelt hen at han forplikter seg. Bryllupet, om du vil. Dette viser oss grunnen til at det alltid har vært så viktig for mannen å få kvinnen til sengs, mens det for kvinnens del er maktpåliggende å få mannen opp kirkegolvet. Dette er kvinnens og mannens forskjellige måter å fange den andre på.

Vanlig prosedyre er at kvinnen ser seg ut en mann hun vil ha, en som er rik på eiendom og som har stor sosial anseelse. Så forfører hun ham, alternativt skjenker ham full, får ham til sengs. Selvfølgelig tror mannen at det er han som har tilfeldig sex. Kvinnen sørger for at dette skjer når hun har eggløsning. Dermed blir det barn av det, og siden hun har sett seg ut en skikkelig mann, tar han ansvar, gifter seg, og de lever i et ekteskapshelvete alle sine dager. Men hun fikk økonomisk trygghet, og sikkerhet for sine barn. Dette er likevel ikke den beste måten å gjøre det på.

Ifølge bibelteksten starter det med at mannen forplikter seg, og det fullbyrdes med at de har sex. Det tradisjonelle bryllupet er derfor helt typisk framgangsmåte som ivaretar begges behov og lengsler, først offentlig fest, og mannen er til pers, så bryllupsnatt, og kvinnen er med. Kravet til det perfekte bryllup, er derfor en stor fare for hele prosjektet, som er å bli ett kjød. Ved at turtelduene venter til de har råd til å gifte seg, risikerer kvinnen at mannen finner seg en annen. Dette er like absurd som å vente til man kan ha den perfekte sexen før man ligger sammen. Da vil kvinnen finne seg en annen. Vanligvis så ender venting med ekteskap med at de ligger sammen, får barn, og de ender opp med nevnte prosedyre og ulykkelig ekteskap hvor barna er limet. Men et ekteskap er ikke en stor fest til et sekssifret beløp. Et ekteskap er, som vist, en prosess. Den starter med at mannen flytter hjemmefra og finner seg en kone. Hva som så skjer, er en privatsak, men er vanskelig å skjule etter tre måneder.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram min nevø som et forbilde på hvordan man går fram. Han flyttet hjemmefra, leide et hus, fikk seg jobb, fant en kvinne som han ble sammen med. I går fikk jeg en telefon fra ham: ‘Hun flytter hjem til meg nå’, var den gledelige nyheten. Hva er det? Jo, det er lyden av en mann som ringer rundt for å erklære at han tar henne til seg, han tar ansvar, at det er de to nå. Han ringte meg i går og inngikk ekteskap, kort fortalt. Selvfølgelig vil hun prøve å dra ham opp kirkegolvet en gang i fremtiden, kirkebryllup og greier, og selvfølgelig vil han være med på det, det er bare det at det koster så hinsides mye. Men det behøves egentlig ikke, for ekteskapet er allerede et faktum. Nevøen min har forpliktet seg og offentliggjort at han tar henne til seg. Kona hans knytter seg til ham. De er ett.

Seksuell logikk

av Lars Johan Overøye

04.09.2021

I essayet «Krea» beskrev jeg skaperens firedelte oppbygning som årsak til at teismen var overlegen de tre andre mulige livssynene. Firedelingen gjør at persepsjonen (tolkningen av sanseinntrykk) blir konsekvent såvel som adaptiv i møte med en verden i stadig forandring. Dermed unngår man ateismens og polyteismens tilfeldige tolkning av fakta, samtidig som man unngår deismens matematiske og mekaniske fasitforståelse av den verden som omgir en.

I dette essayet skal jeg komme nærmere inn på hvordan denne firedelingen kan struktureres i oppbygningen av logikken. Utgangspunktet er den teologiske sannheten at mennesket er skapt i Guds bilde. Forståelsen av mennesket må derfor gå om vår viten om Gud. Når Gud opererer i tre personer entall, samt i flertall, gjør dette at mennesket – siden mennesket er skapt av Gud – må være logisk oppbygd på samme måte som sin skaper. Se tabell 1.

Tabell 1Første nivåAndre nivåTredje nivåFjerde nivå
Teologisk begrunnelse (Teologien danner mal for de 8 verdslige vitenskaper. Den danner selv den niende vitenskapen, og er slik sett kunnskapens viten. Vi kommer aldri utenom teologien.)Faderen = feminin + feminin = femininSønnen = feminin + maskulin = maskulinDen Hellige Ånd = Faderen + Sønnen Det vil si: enten feminin ELLER maskulinGud (Flertall/Vi) = Faderen + Sønnen eller Faderen + Den Hellige Ånd eller Sønnen + Den Hellige Ånd Det vil si: Guds Vi er både maskulin OG feminin samtidig.
Seksuell begrunnelseKvinnen – feminin + feminin = femininMannen – feminin + maskulin = maskulinBarnet – feminint ELLER maskulintSamfunnet – feminint OG maskulint

Verden er objektiv. For at den skal forstås objektivt, må den forstås av et subjekt. Skal subjektet forstå objektet objektivt, må subjektet alltid være det samme. Subjektet er enten feminint eller maskulint. Et subjekt som alltid er likt fra gang til gang, må derfor nødvendigvis være en fusjon av feminin og maskulin tenkning. Vitenskap forutsetter derfor at kvinner og menn stikker hodene i hop. At moderne akademia inkluderer kvinner og menn i samme grad, er antakelig hovedårsaken til nåtidens rivende vitenskapelige utvikling.

Jeg finner altså at logikken er seksuelt (kjønnslig) begrunnet, ja den er seksuelt betinget. Jeg har hørt menn foraktelig uttale ting som «kvinnelogikk». Saken er den at menn antakelig forstår kvinners logikk like lite som kvinner forstår menns logikk. Utsagn som kvinner er fra Venus, menn fra Mars, er en observasjon av dette. Det at filosofien stort sett består av døde greske og tyske menn, gir selve logikkfaget en maskulin slagside. Med utgangspunktet i tabell 1, må logikken snarere forstås som et fellesskap av maskulin og feminin tenkning. Tenkningen går om subjekt- og objektsform. Subjektsformene i første og andre nivå, objektsformene i tredje nivå. Fjerde nivå er flertallets subjektsform. Menneskeheten, det kollektive «Vi», er aldri objekt. (Alle forsøk på å behandle menneskeheten som et objekt har ført til inhumane handlinger.)

Et utsagn må derfor vurderes først og fremst henholdsvis feminint og maskulint, slik en kvinne og en mann ville vurdere utsagnet hver for seg. Dette er første og andre nivå. Deretter må det feminine nivået vurderes maskulint, og det maskuline nivået vurderes feminint. I tillegg må det feminine nivået vurdere seg selv objektivt feminint og det maskuline nivået vurdere seg selv objektivt maskulint. Dette tredje nivået, den objektive vurderingen, forutsetter tredjenivå empati. Ikke alle mennesker evner dette, og deres tenkning vil derfor nødvendigvis bli mangelfull.

Før vi går over til det fjerde og endelige seksuelle tolkningsnivået, skal vi kort komme inn på hva de feminine og maskuline mentale egenskapene består i. Hva er egentlig forskjellen – kvinner og menn er jo i all hovedsak like. For å hjelpe oss har Skaperen sørget for å gi oss noen unntak fra regelen om kvinne og mann. Det er de menneskene som Jesus omtaler som gjeldinger. Disse menneskene er kvinner og menn, men deres kjønnskarakteristikker blir overdrevet i henholdsvis feminin og maskulin retning. Ser vi mer systematisk etter, utkrystalliseres de kjønnslige egenskapene som kjønnskromosomene virker i det enkelte menneske, og vi kan påvise henholdsvis feminin og maskulin tenkning.

Legg merke til at denne framstillingen har én bestemt slagside. Jeg som skriver dette essayet er mann, og hele framstillingen vil derfor nødvendigvis være maskulin. En forutsetning for at dette essayet skal ha gyldighet, er derfor at vi får en feminin forklaring til min framstilling. Når en slik forklaring foreligger (forhåpentligvis i essayform – som mann liker jeg best essays), er de to første nivåene dekket, og forutsetningen er til stede for en reell vurdering både på tredje og fjerde nivå. Dette er, så langt jeg skjønner, den beste vitenskapelige metode.

Min måte å framstille forskjellene på maskulin og feminin tenkning på, vil mest sannsynlig få halve befolkningen til å himle med øynene og kommentere «At det går an.» Det finnes antakelig både mer elegante og bedre måter å forklare det samme på, men de vil igjen ha en feminin slagside. Og siden menneskenes verden er både maskulin og feminin, er begge forklaringsmodellene nødvendige, skal vi komme oss fremover vitenskapelig.

La oss derfor, aller først, se på tabell 2, som systematiserer fysiske og mentale kjennetegn som følger de ulike forekomstene av kjønnskromosomer i menneskene:

Tabell 2ForekomstTypiske fysiske kjennetegnTypiske mentale kjennetegn
X0 – Kvinne, Turner syndrom (1.)1/2000-1/5000 jenterKortvokst, utvikler ikke feminine trekk, mangler eggstokker, hørselstap, synshemning, infertilNedre sjikt av normal-IQ, verbalt sterke, nonverbalt svake – særlig med tanke på matematikk og romfølelse. Dårlig motorikk. Vanligvis velfungerende mennesker.
XX – Vanlig kvinne
XXX – Kvinne – Trippel-x-syndrom (2.)1/1000 jenterHøyvokst, anormaliteter i knokler og tannstilling, stor avstand mellom øyne, vanlig fertilitetLavere IQ enn vanlig. Nonverbalt sterkere enn verbalt, dårlig språkutvikling, økt forekomst av autisme, umoden atferd i oppvekst, sen modning
XY – Vanlig mann
XXY – Mann, Klinefelters syndrom (3.)1/660 gutterUtvikler ikke maskuline trekk, nedsatt fertilitetLavere IQ enn vanlig. Verbalt svakere enn nonverbalt. Mye lese-og skrivevansker, vansker med matematikk, talevansker.
XYY – Mann (4.)1/1000 gutterHøyvokst, vanlig fertilitetHøyere IQ enn vanlig (snitt på 105). Nonverbalt sterkere enn verbalt. Lærevansker, ADHD, forsinket utvikling, atferdsproblemer.

Kilder:

  1. https://en.wikipedia.org/wiki/Turner_syndrome
  2. https://en.wikipedia.org/wiki/Trisomy_X
  3. https://frambu.no/diagnose/klinefelters-syndrom/
  4. https://en.wikipedia.org/wiki/XYY_syndrome

Vi legger merke til følgende egenskaper sortert på kjønnskromosomene:

Tabell 3Egenskaper fordelt på kromosom
XVerbalt språk, innlæringsevne, sosial forståelse (EQ)
YNonverbalt språk, motorikk, matematikk / romfølelse (IQ)

Funnene reiser egentlig like mange spørsmål som de besvarer. For gjennomsnittskvinnen har også fungerende nonverbalt språk og normal IQ. Vi finner ikke noen mentale egenskaper som er genuine for mannen, egenskaper som kvinnen ikke har. Av den grunn at alle menn har minst ett X-kromosom, er heller ikke noen feminine egenskaper ukjent for mannen. Er dette bare nok et eksempel på Correlation/Causation-problematikk? Må kjønn forkastes som forklaringsmodell likevel?

Nei. Vi ser av XYY-syndromet hvordan et menneske blir når X-siden svekkes av en dominant Y-side. Vi ser av Klinefelters syndrom (XXY) hvordan et menneske blir når Y-siden svekkes av en dominant X-side.

Turners syndrom (X0) viser hvordan kvinner (XX) fungerer nonverbalt, motorisk og intelligensmessig (IQ) forskjellig fra mannen. Min påstand er så langt at Y-kromosomet gjør menns nonverbale språk, menns motorikk og menns logisk-matematiske egenskaper, romfølelse og IQ til intuitive egenskaper. Doblingen av X-kromosomet hos kvinnen gjør kvinnens egenskaper, det verbale språket, innlæringsevnen og den sosiale forståelsen (EQ), til intuitive egenskaper hos kvinnen. Kvinner med Turners syndrom mangler den intuitive funksjonen av de kvinnelige egenskaper. Dette viser at de utpregede maskuline egenskapene hos kvinner, som nonverbalt språk, motorikk og IQ, ikke kommer intuitivt som hos mannen, men er, hos kvinnen, tillærte egenskaper. Dette fungerer egentlig veldig greitt i det daglige liv, fordi kvinnen har en intuitiv innlæringsevne.

Dette betyr at det bare er menn som intuitivt kommer med genuint ny kunnskap. Kvinner kan dedusere (Deduksjon er å forstå som sammenstilling av ny kunnskap basert på allerede eksisterende kunnskap. Premiss + premiss = konklusjon.) og sammenstille eksisterende kunnskap, men de er antakelig nødt til å arbeide hardere kognitivt for å komme med genuint ny kunnskap. Dette forholdet har ikke noe å bety for hverken verdien av kunnskapen framkommet av kvinner og menn, eller den innbyrdes brukte tiden. Menn og kvinner produserer likeverdig kunnskap på samme tid, de bruker bare ulike metoder. Begge kjønn produserer kunnskap av like stor verdi, den er like gyldig. Men kvinnenes intuitive egenskaper forteller hvor kvinnene bør lede an i forskningen, og mennenes intuitive egenskaper forteller hvor mennene bør lede an.

Eksempelvis vil en kvinne intuitivt konkludere og handle adekvat i sosial samhandling; en mann vil måtte resonnere først før han finner adekvat samhandling. En mann vil intuitivt konkludere logisk, og deretter finne ut hvorfor hans slutning er riktig. Induksjon er altså en typisk maskulin øvelse, selv om også mannen får til deduksjon. (Induksjon er å forstå som kunnskap utledet av eksisterende viten.) En kvinne vil også finne riktig svar, men helst etter først å ha dedusert premissene for konklusjonen.

Så er det da ingen reell forskjell på mann og kvinne? Jo. Det eneste resultatet som er mulig å komme til gjennom deduksjon, er en syntese av de eksisterende premisser. Banebrytende kunnskap forutsetter kontakt med Krea, den del av tilværelsen som er ukjent, og som dermed ikke kan deduseres. Krea er et produkt av Logos, guddomens maskuline del, den del som menneskehetens maskuline halvdel, mannen, forstår intuitivt. Logos skapte verden. Mannen forstår Logos. Krea er Logos’ åpenbaring av verden, verdens uoppdagede fakta. Siden mannen forstår Logos, forstår han også hva som er Krea. Dermed kan mannen etablere ny kunnskap. Men Logos skapte kvinnen for at hun skulle være mannens hjelp. Kunnskap må ikke bare reduseres (ved mannens induksjon). Den må kunne deduseres. Derfor er kvinnenes overlegne verbale språk, deres intuitive innlæringsevne og evnen til å forstå om resultatet er sosialt viktig eller ikke – disse egenskapene er nødvendige for å verifisere mannens kunnskap. Menn har nemlig evnen til å misbruke sin IQ – de nerder i ubetydeligheter. Kvinnene er meget skarpe i å skjære gjennom slik unyttig tidsbruk. Og her finner jeg fornøyd mitt hode godt til rette på skafottet.

Samtidig bruker kvinner uforholdsmessig mye tid på å konkludere. Kvinnelige tankeføringer er et mål i seg selv, og fører til at menn, som til enhver tid søker å skjematisere sin kunnskap, mister oversikten over kvinnens monologer, og dermed også interessen for kvinnens stadige deduksjoner. Skal menn klare å følge kvinners flere-lags deduksjoner, er de nødt til å kunne bryte inn i monologen. De må igjennom interaksjon, stille spørsmål, ha dialog. Indusere. Dermed klarer de også å føre kvinnens tanker til et resultat kvinnen ikke ser poenget i, og som vanligvis provoserer henne: Mannen kan klare å konkludere på det han hører kvinnen si.

Det er denne samhandlingen som utgjør det tredje nivået, det objektive. Men først når de to første og subjektive nivåene, kvinnen og mannen, sammen har funnet en felles enighet, kan de uttale seg som «vi». Det er dette nivået menneskene må komme til før de er i stand til å uttale seg logisk gyldig og gyldig vitenskapelig.

For å oppsummere: Ethvert subjekt som observerer objektet «verden», er nødvendigvis mann eller kvinne. For å kunne observere verden på en konsistent måte, må observasjonen være gyldig for begge kjønn. Derfor må et samarbeid til, slik at det observerende subjekt er BÅDE maskulint og feminint. Dette samarbeidet er hva vi kan kalle konstruktiv likestilling, et perspektiv som fokuserer på kjønnenes ulikheter, og som likestiller ulikhetene som faglig likevektige. En mulig løsning på dagens feministiske utfordring, er kan hende at faglige publikasjoner må utgis i fellesskap mann og kvinne. Intet forskningsresultat utgitt av en enkeltperson kan anses som endelig. Mann og kvinne er skapt til å samhandle i ekteskapet. Det er dette som er den naturlige måten å produsere varer og tjenester på. Også forskningsresultater.

Krea

av Lars Johan Overøye

Skrevet den 31.08.2021

Platon innførte et begrep som har gått inn i språket og danner en udiskutabel forestilling gjennom alle tider. Han snakket om idéene. Vi sier at vi har fått en god idé når vi har kommet på en tanke vi mener er unik. Men vi bruker ikke begrepet på den måten Platon forstod sine idéer. Platons idéer var simpelt hen innføringen av en tenkt verden. La meg forklare. Platon lurte på hvordan vi kunne vite at vi hadde å gjøre med en type ting uten å ha sett tingen før? For eksempel: Hvordan vet vi at en katt vi observerer er en katt uten å ha sett katten før? Hva er det som gjør at vi alltid skjønner at en katt er en katt, når ingen katter er like? Hva er fellesnevneren? Platons løsning er briljant, elegant, lett å forstå og feil.

For å forstå Platons verdensbilde, er det nødvendig å skjønne to forhold ved Platon. Først: Platon var religiøs. Med det mener jeg at Platon baserer seg på ikke-bevisbare tankeprodukter i sin tenkning. Dernest: Platons tenkning forutsetter esoterisk kunnskap, kunnskap forbeholdt en engere krets. Hans hulelignelse er ikke annet enn et forsøk på å argumentere for hvorfor han kan bruke nettopp slik kunnskap, men hulelignelsen avslører at Platons esoterisme i praksis er okkult (skjult) viten. Også hulelignelsen er et falsum, ja et kognitivt selvmord, noe jeg kommer tilbake til.

Først: Platons religiøsitet. Typisk for religiøse mennesker er at de finner opp ikke-bevisbare forklaringsmodeller på problemer de møter i sin opplevelse av verden. Opp gjennom tiden har menneskene alltid omgitt seg med fakta og kunnskap om verden som omgir dem. Men menneskene har alltid også hatt et område utenfor sin etablerte kunnskap. Et slags grått felt de vet at de ikke vet noe om. For eksempel var det lenge slik at menneskene visste at sola eksisterte, at den varmet og at livet på jorda var avhengig av den. Men menneskene visste ikke hva sola var. Til alle tider har det derfor vært to typer mennesker, delt opp i hvordan de forholdt seg til de etablerte fakta. Ta eksempelet med sola:

Den første typen mennesker – og dette gjelder til alle tider – noen mennesker skjønner at de har med å gjøre noe de ikke vet hva er. Vi ser sola, vi kjenner varmen, vi ser hvilken effekt sola har på verden og naturen, vi skjønner vi er avhengig av sola. Men: Vi vet ikke hva sola er. Dette er de vitenskapelige menneskene. Og de dukket ikke plutselig opp ved opplysningstiden. Disse menneskene har én ting til felles: De ser på verden som ett stort objekt de kan utforske. Grunnen til denne innstillingen skyldes et paradoks, men den er like fullt forutsetningen for en konsekvent vitenskapelig innstilling til verden. Grunnen til menneskenes vitenskapelige innstilling til verden, er som sagt at de ser på verden som ett logisk objekt. Forutsetningen for å kunne se på verden som ett logisk objekt, er at verden dermed er forskjellig fra sine to diametrale motsetninger, nemlig «ulogisk» og «subjekt». En vitenskapelig verden kan ikke være ulogisk. Og den kan ikke være et subjekt.

Så hva er det i menneskenes verden som er enten konsekvent ulogisk eller konsekvent subjekt? Et menneske kan være både subjekt og objekt. Men mennesket er aldri bare subjekt. Et menneske kan være ulogisk og logisk i sine tanker og handlinger, men det er aldri bare ulogisk. Menneskene har til alle tider hatt å gjøre med enheter som er konsekvent ulogiske og/eller konsekvent subjekt. Vi snakker her om menneskenes gudeverden.

La oss ta en kjent gud som eksempel. Tor med hammeren. Han er et subjekt. Det er han som får det til å lyne og tordne. Så dermed har de norrøne en forklaring på et naturfenomen de ikke forstår. Hva Tor med hammeren er for noe, er litt verre å forklare. Tor er en ås. En av de gode gudene. Og her støter vi på det første problemet med menneskenes gudeverden. For det at Tor er tordenens subjekt, gjør ham til en gud. Men Tor er ikke alene om å være ås. Vi har mange andre æser, som Odin, Frøy og Balder. De lever i Åsgard, en parallellverden til vår verden. Dette gjør at Tor ikke er utelukkende et subjekt. Tor er også objekt, utsatt for intriger fra andre æser, og i stadig krig mot jotnene.

Hva innebærer en gud av denne typen? Jo dette er ingen reell gud, det er bare en forestilling om et menneske som ikke er bundet av den menneskelige verdens begrensninger. Et frigjort menneske om du vil. Vi har å gjøre med fedredyrkelse, en meget vanlig foreteelse i menneskenes verden. Tor er bare en avdød hissigpropp av en høvding som etter haugleggingen stadig må blidgjøres ved bloting så han ikke fortsetter å kjefte og smelle etter sin død. At det ikke fungerer å blote for å unngå torden, er en tanke man ikke ønsker å teste ut. Frykt er all gudedyrkelses grunnleggende drivkraft. For tenk bare hva som skjer hvis Tor blir virkelig sint. Det ønsker vi ikke å finne ut.

Også i norrøn gudelære finner vi det ondes problem. Hvis en så jævlig gud som Tor er god, hvor kommer da det onde inn. Svaret er jotnene. De onde gudene. Og i myten om Ragnarok, kommer kampen mellom æsene og jotnene til sitt klimaks, og jotnene vinner, verden går under. Ergo: Livet er meningsløst. Tor med hammeren er et kjerneeksempel på guder som er både ulogiske og subjekt.

Så har vi guder som er ulogiske og objekt. Buddhismen. Denne læren spør ikke etter et handlende subjekt i tilværelsen, hele tanken går ut på å utslette sitt eget subjekt. Lett karikert handler læren om å sitte i lotusstilling og meditere over hvor etisk riktig man kunne leve livet sitt hvis man ikke hadde sittet i lotusstilling og meditert. Læren fungerer utelukkende for folk som ikke lever. Enhver bonde som høster sin ris og drikker sitt vann i svetten av sitt arbeid, bryter prinsippene om å bli ett med verden. Løsningen på dette blir å putte penger på munkene som da får tid til å sitte på rævva og meditere kontinuerlig. Dette er ment å hjelpe alle dem som ikke har tid til å leve objektive liv.

Den tredje gruppen er guder som er logiske og objekt. Islam. Denne skriftreligionen kjennetegnes særlig på sin manglende brist i logikken. For å gardere seg mot feil i de hellige tekstene, er Koranen en kopi av den virkelige Koranen i Paradis der Allah finnes. Dette gjør at i stedet for å forstå Koranen, gjennom å oversette den til et forståelig språk som norsk – eller enda mer grunnleggende: Som følelser. -I stedet for å forstå Koranen, må man lære seg arabisk og slutte å tenke. Boken har gardert seg mot enhver tolkning (og dermed forståelse) ved sin strenge logikk. Følgen er total underkastelse. Og det er også det Islam betyr: Underkastelse. Men dette faktum, at Allah således ikke interagerer med menneskene, men bare søker blind aksept for sin eksistens og sine feilfrie fakta, gjør Allah uvilkårlig til et objekt. Allah er ikke noe annet enn havet. Eller et fjell. Allah kan, som følge av Koranens natur (Koranen er feilfri) ikke være opphavet til verden. For verden er ikke feilfri. Den har ulogiskheter. Og verden har subjekt, men Koranen behandler Allah utelukkende som et objekt. En gud man skal tilbe. En gud man ikke kan erfare. En gud man ikke kan snakke med. Allah er ikke et subjekt, for Koranen kjenner ham ikke som noe annet enn et objekt. Ergo kan ikke Allah ha skapt verden. Men Allah er strengt logisk, for Koranen er logisk – det er forbundet med livsfare å påstå at det finnes ulogiskheter eller faktafeil i Koranen.

Den fjerde gruppen gudelære er læren om en gud som er både logisk og subjekt. Merk at jeg her går over til å snakke om gud i entall. Ingen gudelære som er logisk, kan ha flere subjekt. Enhver polyteisme er derfor grunnleggende ulogisk, som er grunnen til at polyteisme alltid havner i gruppe 1.

Gruppe 1, polyteismen, må avvises, fordi den er ulogisk og inkonsekvent i sine subjekter. Til tross for at polyteismen innrømmer sine guder å være subjekt for de uforklarlige fenomener, så er gudene også objekter.

Gruppe 2, ateismen, må avvises, fordi den er ulogisk og inkonsekvent i sin objektivisme. Til tross for at ateismen insisterer på at det ikke finnes noe subjekt som står bak verden, anvendes like fullt subjekt i både språk og handlinger.

Gruppe 3, deismen (Islam), må avvises, fordi den er logisk samtidig som den er 100% konsekvent objekt. En verden som ikke har et subjekt – Allah er fjern, og kan ikke kontaktes – en slik verden eksisterer simpelthen ikke. Deismen kan ikke heller sannsynliggjøres fordi lærens forutsetning er at man ikke kan finne guden sin. Det er bred enighet om at vi lever i en verden som eksisterer, selv om noen moroklumper hevder det motsatte i ren tankegymnastikk, en tankegymnastikk jeg deltar i en annen gang. Deismen må ses bort fra.

Gruppe 4, teismen, må antas. Ikke bare fordi den er den eneste som står igjen. Den er logisk og 100% konsekvent i sitt subjekt. Merk bare at monoteismen ikke er ekte teisme, men mer en slags deisme. Vi kommer tilbake til dette.

For å rekapitulere:

Gruppe 1:

Platon utformet en idéverden og en esoterisk lære. Dette sammenfaller med hans polyteistiske livssyn. Idéverdenen er Platons gudeverden, de forskjellige enheter utenfor verden som verden forutsetter. Hver idé er hvert sitt subjekt. Esoterisme er et fenomen som oppstår når en tenker enten ikke kan eller ikke vil være etterrettelig med hvor han har sine tanker fra. En polyteist som Platon, vil ikke ha skrupler med å innføre ikke-verifiserbar kunnskap fra en annen verden. Tvert imot, brukte Platon mye krefter på å forklare at det var denne ikke-verifiserbare verden – verden utenfor hulen – som var den egentlige verden. Man skulle bare komme seg bort fra skyggebildene på huleveggen, ut i friheten, og aller helst glemme at den virkelige verden fantes. Ikke så utypisk polyteisme generelt – Hinduismens store mål er å oppnå Nirvana, det store intet, en tilværelse fri fra denne verdens store misere, nemlig eksistensen. En eksistens som ikke kan opphøre, og som fører til reinkarnasjon i det uendelige, hvis man da ikke får brutt forbannelsen, og kommer ut av hulen, for å holde oss til Platon.

Platons esoterisme skyldes mangel på logisk konsekvens i tenkningen. Siden det ikke er mulig for en polyteist å forholde seg strengt vitenskapelig (forholde seg til den objektive virkelighet på en etterrettelig måte), må polyteisten bøte på skaden, mangelen på indre sammenheng i tenkningen, denne mangelen må polyteisten bøte på ved å etablere kunnskap som bare han selv og en engere krets vet om. Dette pleier mennesker å kalle visdom, og sjarlatanen opphøyes til vismann, guru eller prest. All polyteisme, såvel som ateisme, inneholder esoterisk kunnskap. Hos polyteistene er det hellige menn, ofte munker, som står for formidlingen av kontakten med gudeverden. Dette foregår ved hjelp av seanser, ofringer, mumling og messing. Mennene sitter i sine klosterceller og messer «Om!» til de blir opplyste. Eller de studerer sine hellige skrifter helt til de finner noe å si som ingen forstod før. (De oppvakte av dere har nå skjønt at katolisismen ikke er teisme, men polyteisme.)

Gruppe2:

Den ateistiske varianten av esoterisk kunnskap er litt fiffig, og den lurer folk til å tro at ateismen er objektivt sann. Der polyteismen kjennetegnes av ulogiskhet som fører til esoterisme, og en mengde subjekter som fører til forestillingen om flere verdener, er ateismen forestillingen om én verden uten subjekter. Denne forestillingen er i seg selv ulogisk, fordi hele menneskets verden, fra språk til historie vitner om mennesket som både subjekt og objekt. Men siden ateismen forfekter å være totalt objektivt sann, får vi to diametralt motsatte verdensanskuelser som følge. Disse er naturalismen og postmodernismen.

I naturalismen råder forestillingen at bare det som kan objektivt bevises finnes. Objektivt bevis finnes kun der det er to identiske enheter; ett objekt og én verifikasjon av objektet. Alt som bare finnes én gang må avvises. Dette perspektivet fører til kollektivisme, som i kommunismen, der det bare er fellesskapet som har verdi. Den andre ytterligheten er individualismen, best representert ved Ayn Rand. Rand er kjent for sin neglisjering av kollektivt ansvar, men hennes begrunnelse er naturalistisk.

I postmodernismen objektiveres subjektivismen. Som en følge av ateismens naturalisme, kom tenkerne endelig til sitt foreløpige bunnpunkt på hva Francis A. Schaeffer kaller «The line of Despair». Verken kollektivismen eller individualismen førte til en realistisk beskrivelse av mennesket, og en ting stod klart som følge av århundrer med slik tenkning: Menneskene ble ulykkelige av det. Så, helt i tråd med ateismens ulogiskhet, gikk man over til å relativisere hva som var objektivt sant eller ikke. For, ved hjelp av Kants observasjoner av Ding an sich og Ding für mich, kunne man jo ikke egentlig være sikker på hva som var subjektivt og hva som var objektivt. Redningen for ateistene var derfor ikke å forkaste sin overtro på objektivitet og sin ulogiskhet. Redningen ble å kalle alle forhold for objektivt sanne. Dette ødela ethvert forsøk på konstruktiv samtale og debatt, og vi fikk utsagn som «Det er sant for deg, det du sier. Jeg har en annen sannhet.» Etter å ha lekt denne leken i noen år, er det på det rene at postmodernismen bare er å anse som en kvasiintellektuell måte å si at «Jeg ønsker ikke å snakke med deg, jeg.» Det er klart at postmodernismen er en av få tankeretninger gjennom historien som ikke har bidratt det minste til vitenskapelige fremskritt. Eneste resultatet så langt, er stadig mer omfattende forbud mot logisk tenkning på universitetene (safe space) og i samfunnsdebatt for øvrig (hatparagrafen i straffeloven). Som også med kollektivismen og individualismen – eller kommunismen og kapitalismen om du vil. Ateismen er kort sagt fruktløs.

Gruppe 3: Deismen. En objektiv verden som er helt logisk. Kjennetegnet på dette verdensbildet er at det er helt mekanisk. Innenfor etikken finnes ikke rett og galt, ting bare er. Deismen har det samme problemet som ateismen ved at verdensbildet ikke tillater subjektet å eksistere. Der ateismen ikke fungerer på grunn av mangelen på logikk, er det det gjennomført logiske perspektivet i deismen det som er årsaken til at denne objektive verdensanskuelsen ikke fungerer. Dette virker paradoksalt, og påstanden krever derfor en forklaring.

Kort sagt er hovedproblemet til både ateismen og deismen at begge perspektivene prinsipielt utelukker et handlende subjekt i verden. Polyteismen er et fruktbart perspektiv, fordi den – riktig nok på en mangelfull måte – tillater handlende subjekt(er) å eksistere. Polyteistiske tenkere, som Platon, har derfor banet vei gjennom tenkningens historie. Men når ateismen og deismen fjerner det handlende subjekt fra verdensanskuelsen, enten prinsipielt, som ved ateismen, eller i praksis, som ved deismen, ender tankeretningene opp med å nekte seg selv muligheten til å forklare subjekter i tilværelsen. Både ateismen og deismen er derfor å regne som genuine tankefeil.

For å skjønne hvor ille deismen er som tankefeil, skal vi se litt på tidenes mest kjente deist, Aristoteles. Alt som kunne måles og veies ble kategorisert og beskrevet av Aristoteles. Han satte opp en meget streng logikk for sine observasjoner, og kunne ikke angripes på noe av det han skrev, fordi han var så nøye. Resultatet lot ikke vente på seg. Lett karikert: Gjennom historien slo folk opp i Aristoteles’ bøker for å finne ut hvor mange tenner en hest hadde. Aristoteles var sannere enn virkeligheten. I dag har internett en tilsvarende rolle. Folk slår opp på nettet hvor mange kronblad en rose har. De går ikke ut i hagen og ser etter. Dette er resultatet av en streng logisk tenkning, og forteller hvorfor deismer som Islam og satanisme ikke fostrer forskere; Logikken reduseres til matematikk. Den gode gamle A er ikke lik ikke-A. Som vi kommer tilbake til, blir en slik logikk like ubrukelig som et ulogisk verdensbilde. Det er også den fasttømrede, matematiske logikken som er årsaken til at deistene ikke ser problemet med sin objektivisme. For isolert sett gir dette mening. Isolert sett ser verden mekanisk ut. Det er bare det at med en mekanisk logikk, er det ikke noe poeng i å forske. Man ser et Atlanterhav, man spør seg ikke om hva som er bortenfor Atlanterhavet. Skulle man forville seg til Karibia, har man ingen grunn til å anta at man har kommet til India. Deismen er meget behagelig, for den gjør at man slipper å tenke. Som dere skjønner, er store deler av kristendommen deistisk, ikke teistisk. Denne kjennetegnes særlig av svart-hvitt etisk tenkning. Noen kjenner kanskje igjen argumentasjonsmåten: Abort er drap. Drap er brudd på det femte bud. Lovbrudd er synd. Ergo: Abort er synd. Alltid. Dette er typisk deistisk tenkning. Den objektiviserer menneskene, og behandler dem med nådeløs logikk.

Gruppe 4: Teismen. Teismen er, som deismen, 100% logisk, men den skiller seg fra deismen på det at den forholder seg til en subjektiv størrelse. Innenfor teismen kalles denne størrelsen for Skaperen. Teismen deles inn i fungerende og ikke-fungerende teismer.

De ikke-fungerende teismene fungerer ikke fordi de er monoteismer. Her har vi sekter som unitarismen, Jehovas Vitner og moderne jødedom for å nevne noen. Alle monoteismer har det til felles at logikken fungerer mekanisk, som ved deismen. Grunnen til det kommer vi tilbake til under analysen av fungerende teismer. Men selv om ikke-fungerende teismer kommer til kort med tanke på logikk, er de meget fruktbare med tanke på forskning. Et riktig beskrevet verdensbilde er hovedårsaken til at jødene har vunnet flest nobelpriser gjennom tidene. Den andre årsaken er deres ufeilbarlige logikk. Før vi kommer inn på fungerende teisme, vil jeg for ordens skyld sette opp våre funn i et par tabeller:

Tabell 1 – forskjell på livssynLogiskUlogisk
Objektivt subjektDeismeAteisme
Subjektivt subjektTeismePolyteisme
Tabell 2 – ForklaringsmodellerLogiskUlogisk
Objektivt subjektIkke behov for forklaringsmodell / alt er mekaniskRealisme / Relativisme
Subjektivt subjektVerden / KreaGudeverden / Idéer

Fungerende teisme: Vi har alt forklart at all teisme fungerer, så hva er da forskjellen mellom såkalt fungerende teisme og monoteisme? Forskjellen ligger i oppbygningen av logikken. Monoteistisk logikk blir sterkt begrenset av sitt urealistiske subjekt. For å finne et realistisk subjekt – en realistisk skaper – må vi ta mennesket som modell. Mennesket er det eneste vesenet som oppfatter seg selv som subjekt i interaksjon med andre mennesker og med dyr og natur for øvrig. Derfor er det nyttig å ta utgangspunkt i mennesket. I tillegg er skaperverket med mennesket i spissen den eneste farbare veien for å finne et best mulig fungerende livssyn og forklaringsmodeller for forskning.

Vi går derfor til lingvistikken. Se tabell 3.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Person_(grammatikk) sett 31.08.2021 kl. 17:30

Tabell 3 Personer i lingvistikkenEntallFlertall
1. personTaleren (Jeg)Taleren og en eller flere andre (Vi)
2. personTilhøreren (Du)Tilhøreren og en eller flere andre (Dere)
3. personVerken taler eller tilhører (Han/Hun) Noen språk har intetkjønn, men det er ikke logisk.Verken taler eller tilhører (De)

I lingvistikken får vi et meget elegant system hvor samme person (jeg) kan opptre i seks forskjellige grupper. Jeg kan være den som taler, jeg kan være den som det tales til, jeg kan være den som tales om. Men det stopper ikke der. Jeg kan også være sammen med én eller flere og tale, jeg kan være sammen med én eller flere og bli talt til, og jegkan omtale flere andre i en gruppe som jeg ikke er en del av.

Forklart som mal for det subjektive subjekt, så må en realistisk skaper kunne opptre i like mange personer som et menneske gjør i sin interaksjon. En skaper må nødvendigvis kunne opptre i førsteperson entall. Uten denne egenskapen kan han ikke skape. I så fall har skaperverket skapt seg selv, et standpunkt som er ulogisk. Ingen ting oppstår av seg selv. Det er også umulig, all den tid at menneskene har en subjektiv selvforståelse. Menneskene er beviset på at skaperverket ikke har skapt seg selv. Den typiske monoteismen stopper der og er fornøyd med å ha funnet et prinsipp som har startet det hele. Men er menneskene beviset på at skaperverket ikke har skapt seg selv, må vi også se på de andre egenskapene til mennesket. For det første opptrer menneskene i par. Mann og kvinne. Det interessante med disse parene, er at de er like og ulike på samme tid. De utfyller hverandre. Bokstavelig talt. Og konstellasjonen mann-kvinne er en nødvendighet for at det skal kunne være en tredjeperson entall – han/hun. Dette begrepet – han/hun – er meningsløst dersom det bare fantes mann og mann eller kvinne og kvinne. Alle mennesker som bruker tredjeperson entall, forutsetter derfor at mann og kvinne hører naturlig sammen. Og enhver som hevder menneskelig samliv som utelater mann-kvinne-barn, umuliggjør for seg selv selve grunnlaget for logisk tenkning. Han/hun vil uvegerlig ende opp med å bable et budskap som er uforståelig for alle – ham selv inkludert.

Hvis den samme skaper kan opptre i entall både som jeg, du og han/hun, innebærer det at skaperen også nødvendigvis må kunne opptre i flertall. Bibelen er meget troverdig i både sin uttale såvel som sin omtale av skaperen. Legg merke til tabell 4, og særlig hva som skjer i 2. og 3. person flertall. Mer om det etter tabell 4.

Tabell 4 Skaperens forskjellige tilstander forklart med teologiske begreper fra BibelenEntallFlertall
1. personJeg – «Jeg og Faderen er ett» Sønnen omtaler Faderen.Vi – «Vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» (Joh 14:23) – Jesus omtaler seg og Faderen som vi
2. personDu – «Du er min Sønn, jeg har født deg i dag» -Faderen omtaller Sønnen*
3. personHan/Hun – «Han var i begynnelsen hos Gud.» – Logos’ opprinnelse**

Vi ser at det bare finnes fire logiske personer. I lingvistikken finnes det 6. Grunnen til at det bare finnes én logisk person i flertall, er egentlig selvinnlysende. 2. person flertall er «dere», altså gruppen forskjellig fra meg. 3. person flertall, «de», som betyr gruppen forskjellig fra oss. Skal 2. og 3. person flertall gi logisk mening, forutsetter de at menneskene som omtales er forskjellig fra 1. person entall, meg. Altså: «Dere» er en gruppe forskjellig fra mennesker. «De» er en gruppe forskjellig fra mennesker. Det er logisk umulig å omtale mennesker i flertall uten å inkludere seg selv, da en selv er et menneske. Oss-dem-problematikken er derfor logisk ugyldig. Vi har bare én logisk person i flertall, og det er «vi/oss». Derfor finner vi i Bibelen bruken av disse to personene, 2. person og 3. person flertall konsekvent. De brukes utelukkende når fremmedgjøring – når en gruppe er forskjellig fra en annen gruppe: Da, og kun da brukes disse lingvistiske personene. Skaperen kan derfor aldri opptre som «dere» og «de», 2. og 3. person flertall. Da ville skaperen være forskjellig fra skaperen, og vi hadde hatt en logisk feil før vi var kommet i gang. Dette viser at sann teisme er forskjellig fra polyteismen ved at skaperen er én. Den er også forskjellig fra monoteismen ved at skaperen er tre. På samme måte som materien opererer i tre forskjellige aggregattilstander, fast stoff, flytende stoff, og gass, finnes også skaperen i tre tilstander. Uavhengig av hvilken tilstand skaperen opererer i, er han den samme skaperen. Men som den oppvakte leser allerede har innvendt: Materien finnes også i en fjerde tilstand. Plasma. I den tilstanden flyter alle tre aggregattilstandene over i hverandre, og de går opp i en større enhet. Skaperen er én, skaperen er tre, og skaperen har åpenbart brukt seg selv som mal når han har skapt.

Så hva er vitsen med alt dette? Hva får vi ut av en slik utledning? Vi får en logikk som stemmer overens med den skapte verden. La meg forklare: Problemet med den deistiske logikken er at den er 100% logisk. Derfor forventer deisten aldri noe annet enn samme svaret på samme problemstilling hver gang. Men som Heraklit sa: Man kan ikke to ganger gå ned i samme elva. Altså: Selv om problemstillingen er den samme fra gang til gang, er ikke virkeligheten den samme fra gang til gang. Derfor kan man risikere at løsningen på problemet er annerledes uten at logikken med det er brutt. En logikk som tar høyde for skaperens fire aggregattilstander om du vil – en maskulin side, en feminin side, en barnlig side og en kjærlig side som forener de tre første, vil være mye mer nyansert enn den matematiske A er forskjellig fra ikke-A. Logikken som utledes av sann, fungerende teisme, er selve forutsetningen for sann, fungerende vitenskap. Ved at skaperverkets subjekt er troverdig forstått, kan skaperverket observeres utelukkende som objekt, og all vitenskap kan erkjennes. Man slipper besjelingen av skaperverket som er så vanlig i dagens ateistiske verdensanskuelse. Nå snakker man om dyrs følelser som om de hadde menneskelige egenskaper. Man snakker om en verden som vrir seg i smerter over klimaforandringene. Slikt tøv kan vi spares for hvis vi bare klarer å behandle skaperverket objektivt. Ved at logikken tillater nytenkning i hvert enkelt tilfelle, er kreativ forskning en faktisk mulighet. Og her kommer vi endelig til tema for dette essayet, Krea.

Vi vet at polyteismen uvegerlig påtvinger erkjennelsen begreper og guder som ikke finnes objektivt i skaperverket. Platon fant opp idéverden, elegant og meningsløst. Hinduismen tvinger folk inn under et lass med guder. Så hvordan unngår man å påtvinge forskningen den treenige skaperguden? Vi erkjenner simpelthen teismens grunnleggende sannhet: Gud har ikke trukket seg tilbake, han skapte og skaper fortsatt. Derfor kan han erfares, ikke bare leses om i en støvete Bibel. Denne erfaringen kalles åpenbaring. Ved å, gjennom åpenbaring, erkjenne hva som er Gud, vet vi også at det som er forskjellig fra Gud, det er skaperverket, det er objektivt, det kan erfares, forskes ut og forstås. Men denne sannheten innebærer også at det er mulig å erfare, utforske og forstå Gud. Dette kan, i motsetning til objektiv sannhet, ikke formidles på samme måte som objektiv kunnskap, men det subjektive subjektet vil hjelpe forskeren til å skjønne hvordan den objektive verden er satt sammen. Dere fikk et lite eksempel på det i min bruk av lingvistikk og aggregattilstand. Denne bruken av menneskets kontakt med skaperen – med det subjektive subjekt – er teismens motstykke til Platons idéverden. En teist får ikke en idé. Han kommer ikke på for eksempel en oppfinnelse fordi oppfinnelsen har sitt motstykke i idéverdenen. Teisten lever i fortrolig samfunn med sin skaper. Derfor vet teisten ved observasjon av et fenomen om fenomenet er en del av det subjektive subjekt eller om det er del av objektet, skaperverket. På denne måten unngår teisten den polyteistiske frykten for blasfemi, han vet til enhver tid hva som er subjektivt og hva som er objektivt, og slipper unna hele det ateistiske rotet. Og fordi hans logikk er adaptiv, stivner han ikke underveis i forskningen som deisten.

Denne kontakten med skaperen, det subjektive subjekt, kalles Krea. Krea er det samme som åpenbaring, bare i den objektive verden. Der mennesket må være fylt av Guds Ånd for å erfare Gud, må mennesket erfare Gud for å observere den objektive verden korrekt. Dette ligner esoterisk kunnskap, men er det ikke, for resultatet av menneskets kontakt med Krea er vitenskap som er gyldig i møte med alle mennesker, også mennesker som ikke har Guds Ånd. Ikke-teistiske mennesker vil derfor ha glede av teistenes forskningsarbeider, de vil bare ikke vite hvordan arbeidene er framkommet. Platon ville kalt det hele en god idé. Men idéene er ikke levende. Krea er en vital kontakt med en levende, virksom Gud. Krea kan erfares, og enhver som leser forskningsarbeider som har vært utarbeidet ved hjelp av Krea vil forstå arbeidet. Krea er det motsatte av esoterisk kunnskap. Esoterisme er okkult. Krea er åpenbaring.